Et nytt blikk på tilværelsen: Det litterære fellesskapet mellom Lars Amund Vaages Syngja (2012), Olaug Nilssens Tung tids tale (2017) og Erlend Skjetnes Alt som skranglar (2022)

Abstract

Denne masteravhandlingen utforsker det litterære fellesskapet mellom Lars Amund Vaages roman Syngja (2012), Olaug Nilssens Tung tids tale (2017), samt Erlend Skjetnes diktsamling Alt som skranglar (2022). Tordis Ørjasæter, i sitt litterære essay Vi er ikke alene: En personlig historie om annerledesbarnet i litteraturen (2021), beskriver det litterære fellesskapet mellom forfattere som skriver om såkalte «annerledesbarn». Ørjasæter viser blant annet til Lars Amund Vaage og Olaug Nilssen, som begge har skrevet romaner om å være foreldre til barn med autisme og utviklingshemming – Vaage om sin datter G. i romanen Syngja (2012), og Nilssen om sin sønn Daniel i Tung tids tale (2017). I nyere tid kan også Erlend Skjetne sin diktsamling Alt som skranglar (2022), som handler om å være far og pårørende til en datter med psykisk utviklingshemming, uten verbalspråk, innlemmes i dette fellesskapet.

Avhandlingen foretar en todelt analyse. I første del stilles spørsmålet: Hva/hvem handler tekstene til Vaage, Nilssen og Skjetne om, og hva slags tekster er dette? I andre del gjennomføres en tekstnær analyse av rollen rom og ting spiller i Vaage og Nilssens romaner, samt Skjetnes diktsamling. Det romlige og tinglige blir diskutert med utgangspunkt i litteraturviter Frederik Tygstrup sine begreper om det «absolutte», «relative» og «relasjonelle» rommet fra artikkelen «Affekt og rum» (2013), samt en tilpasning av Georges Perec sin idé om «Det infra-ordinære» [1973] (2002). Der tidligere forskning har fokusert på språk og det etisk-problematiske ved barnets mangel på verbalspråk, vender avhandlingen oppmerksomheten mot hvordan forfatterne bruker fremstillinger av, og ulike blikk på, rom og ting for å utforske relasjonen mellom barnet og dets omgivelser – og i forlengelse av det også skriver frem barnets relasjon til et sosialt fellesskap via andre veier enn verbalspråket. Ved å undersøke barnet i de fysiske omgivelsene og dets påvirkning på rom, ting og kjernefamilien, flytter avhandlingen fokus fra annerledesbarnet til annerledesfamilien. Avslutningsvis knyttes de to delene av analysen sammen, og undersøker hvordan det litterære fellesskapet, bidrar til å utfordre våre normer og kulturelle forventninger knyttet til hjem og familie – et nytt blikk på tilværelsen.

This master’s thesis explores the literary community between Lars Amund Vaage’s novel Syngja (2012), Olaug Nilssen’s Tung tids tale (2017), and Erlend Skjetne’s poetry collection Alt som skranglar (2022). Tordis Ørjasæter describes, in her literary essay Vi er ikke alene: En personlig historie om annerledesbarnet i litteraturen (2021), the literary community among authors who write about so-called “different children”. Ørjasæter refers, among others, to Lars Amund Vaage and Olaug Nilssen, both of whom have written novels about being parents to children with autism and intellectual disabilities – Vaage about his daughter G. in the novel Syngja (2012), and Nilssen about her son Daniel in Tung tids tale (2017). Erlend Skjetne’s recent poetry collection, Alt som skranglar (2022), dealing with being a father and caregiver to a daughter with intellectual disabilities and no verbal language, can also be included in this community.

The thesis conducts a two-part analysis. The first part asks: What/who do the texts by Vaage, Nilssen, and Skjetne concern, and what kind of texts are these? In the second part, a text-oriented analysis of the role of space and objects in Vaage and Nilssen’s novels, as well as Skjetne’s poetry collection, is conducted. The spatial and material aspects are discussed based on literary scholar Frederik Tygstrup’s concepts of the “absolute”, “relative”, and “relational” space from the article “Affekt og rum” (2013), as well as an adaptation of Georges Perec’s idea of “The infra-ordinary” [1973] (2002). Whereas previous research has focused on language and the ethical problematic of the child’s lack of verbal language, the thesis shifts attention to how the authors use representations of, and various perspectives on, space and objects to explore the relationship between the child and its environment – and, consequently, also articulate the child’s relationship to a social community through means other than verbal language. By examining the child in its physical surroundings and its influence on space, objects, and the nuclear family, the thesis shifts focus from the “different child” to the “different family”. Finally, the two parts of the analysis are tied together, examining how the literary community challenges our norms and cultural expectations regarding home and family – offering a new perspective on our existence.