Unødvendig sykehusinnleggelse av eldre multisyke?

Abstract

Sammendrag

Bakgrunn: I dag lever vi lengre og har bedre helse enn tidligere, og med den høye alderen har vi økt risiko for multisykdom. Videre er det ønskelig at pasientbehandling skal foregå på lavest mulig omsorgsnivå. Forverret tilstand hos pasientene oppdages for sent av helsepersonell, og det rapporteres samtidig at pasientene legges inn unødig på sykehus.

Hensikt: Hensikten med studien var å fremskaffe ny kunnskap som kunne bidra til økt innsikt og forståelse, om hva som skal til for å unngå at hjemmeboende eldre multisyke blir innlagt på sykehus unødvendig.

Metode: En kvalitativ studie med et induktivt, beskrivende og fortolkende design. Det ble gjennomført syv individuelle intervju med sykepleiere som jobbet i fire ulike distrikter i hjemmesykepleien i Møre og Romsdal. Datamaterialet ble samlet inn gjennom en semi-strukturert intervjuguide, og analysert ved bruk av tematisk analyse av Braun og Clarke.

Resultat: Hovedfunnene fra analysen viste variasjon i kompetansen til sykepleierne, og det ser ut til at den er lavere enn det de nasjonale føringene legger opp til. Det kan derfor se ut til at det er et kompetansegap mellom reell kompetanse og forventningskompetansen. Hjemmesykepleien har begrenset med antall sykepleiere, tid og utstyr til å gjennomføre enkle undersøkelser og sykepleietiltak i hjemmet, noe som kunne føre til at pasienter måtte innlegges på sykehus.

Konklusjon: Det ser ut til at sykepleierne står i et moralsk dilemma som kan begrunnes i ansvar for tilstrekkelig kompetanse, tidspress og tilgang til nødvendig utstyr. Sykepleierne står i en skvis mellom faglig forsvarlighet og rammefaktorer. Dette gjør at en kan stille spørsmålstegn ved om sykehusinnleggelse av eldre multisyke virkelig anses som unødvendig, når sykepleierne ser at pasienten har behov for medisinsk behandling, som de verken har tid, kompetanse eller utstyr til å gjennomføre i hjemmet.

Abstract

Background: Today we live longer, and have better health than before, and with older age we have an increased risk of comorbidity. It is also desirable that patient treatment should be at the lowest level of care. Patients deteriorating are detected too late by healthcare personnel, and it is reported that patients are unnecessarily admitted to hospital.

Aim: The aim of the study was to generate new knowledge that could contribute to increased insight and understanding of what is needed to prevent elderly comorbidity residents living at home from being admitted to hospital unnecessarily.

Method: A qualitative study with an inductive, descriptive and interpretive design. Seven individual interviews were conducted with nurses who worked in four different home nursing districts in Møre and Romsdal. The data was collected through a semi-structured interview guide and analyzed using thematic analysis by Braun and Clarke.

Result: The main findings from the analysis showed variation in the competence of the nurses, and it appears to be lower than what the national guidelines suggest. It may therefore appear that there is a competence gap between real competence and expected competence. Home nursing has limited access to nurses, time, and equipment to carry out simple examinations and nursing measures in the home, and this could lead to hospitalization of the patients.

Conclusion: It appears that the nurses are in a moral dilemma which can be justified in terms of responsibility for sufficient competence, time pressure and access to the necessary equipment. The nurses are in a squeeze between professional propriety and framework factors. This means that one can question whether hospitalization of elderly comorbid patients is really considered unnecessary, when nurses assess the need for medical treatment, which they neither have the time, competence nor equipment to carry out at home.