«Hvor mange ganger har du hatt rett, og vi har ikke forstått?»: Tematisering av språk og kommunikasjon i skildringen av det språkløse barnet i Tordis Ørjasæters Kjærligheten har sitt eget språk (2017)

Abstract

I romanen Kjærligheten har sitt eget språk (2017) reflekterer Tordis Ørjasæter over livet med den autistiske og språkløse sønnen, Dag Tore. Hun forsøker å fortelle om kjærligheten hun føler overfor sønnen, og bruker språk og kommunikasjon som tema i skildringene sine. I denne bacheloroppgaven har jeg undersøkt hvordan tematiseringen av språk og kommunikasjon bidrar til skildringen av pårørenderollen, før jeg videre har sett på noen sentrale innsikter om pårørenderollen som kommer til uttrykk gjennom fokuset på språk og kommunikasjon. Jeg har i hovedsak tatt utgangspunkt i to av de seks delene i romanen, «Dag Tores ord» og «Mine ord», og sett på hvordan de tematiserer språk og kommunikasjon i relasjon med pårørenderollen. I de to delene fungerer fokuset på språk som en markør for de ulike tematikkene. Skiftet fra å henvende seg direkte til Dag Tore, til å vende seg mot leseren, fungerer som uttrykk for den doble henvendelsen den pårørende står i. Hun må både vende seg mot den hun formidler om, og mot den hun forteller til. Videre fungerer spørsmålene fortelleren stiller Dag Tore som en måte å skape han som subjekt på. Stillheten i etterkant av spørsmålene er en mangel på svar, og gir Dag Tore en rolle i samtalen. Pårørenderollen uttrykkes gjennom Kjærligheten har sitt eget språk (2017) som i et dobbelt spenn, hvor den pårørende skal forstå barnets egne behov og ønsker, samtidig som man skal ivareta barnets behov i møte med omverdenen. Når barnet man skal ivareta er språkløst, vil en slik situasjon som pårørende innebære en usikkerhet og spørsmål om barnets ønsker og behov som barnet aldri vil kunne gi svar på.

The author of the novel Kjærligheten har sitt eget språk (2017), Tordis Ørjasæter, reflects on her life with her autistic and non-speaking son, Dag Tore. She portrays the love she feels for her son, and uses language and communication as theme in her depictions. In this bachelor's thesis, I examined how language and communication as a theme contributes to the depiction of the role as the caretaker, before I looked at some key insights on how the role as the caretaker are portrayed through the authors focus on language and communication. I have mainly examined how two of the six parts of the novel, “Dag Tores ord” and “Mine ord”, use language and communication as theme in relations to the role as caretaker. The focus on language works as a clear mark for the difference in themes in the two parts. The transformation from addressing Dag Tore directly to addressing the reader works as an expression of the double role the caretaker has when addressing. She must both address the one she conveys about, and the one she conveys to. Furthermore, the questions the narrator asks Dag Tore creates him as a subject. The silence after each question can be understood as a lack of an answer, and gives Dag Tore a role in the conversation. The caretaker in Kjærligheten har sitt eget spark (2017) is in a dual span, where she has to interpret what the child wants and needs, while she at the same time has to ensure the child's needs while facing the world. This situation will imply insecurity and questions concerning the wishes and needs of the non-speaking child, who cannot give the answers one is looking for.