Trygge barn lærer best

Abstract

Sammendrag

Denne masteroppgaven handler om hvordan lærere kan arbeide med å skape trygge relasjoner til elever utsatt for omsorgssvikt. Omsorgssvikt kan føre til at eleven utvikler traumer, desorganisert tilknytning til voksne og en generell utrygghet til omverdenen. Opplevd traume kan hindre videre utvikling, fordi trygge barn lærer best.

I skolens arbeid med faglig utvikling er derfor trygghet avgjørende for god utvikling hos eleven. En trygg relasjon vil kunne hjelpe eleven å utvikle resiliens samt å fungere som beskyttelsesfaktor mot utvikling av traume. En lærer er ofte i posisjonen til å være en betydningsfull person for elever som befinner seg i en ellers uforutsigbar hverdag. Derfor ønsker vi å lære mer om hvordan læreren kan bidra til å skape trygge relasjoner.

Vår problemstilling for studiet:

Hvordan kan lærere arbeide med å skape trygge relasjoner til elever utsatt for omsorgssvikt, og hva er barnevernets anbefalinger til lærerne i slike situasjoner?

I vår studie har vi valgt en fenomenologisk tilnærming med kvalitativ forskningsmetode. Vi gjennomførte syv semistrukturerte intervju for å besvare problemstillingen. Fire av informantene er kontaktlærere og tre av informantene jobber i barnevernet. Vi trakk inn både norsk og internasjonal definering av begrepet omsorg og omsorgssvikt. I møte med barn utsatt for omsorgssvikt støtter vi oss på det teoretiske grunnlaget fra Baths (2008) tre pilarer om traumebevisst omsorg. Selv om ikke alle utvikler traume etter omsorgssvikt, er tilnærmingen til hvordan man møter barns omsorgsbehov i denne modellen vesentlig.

Våre forskningsresultater viser til fem hovedfunn. Definering av omsorgssvikt (1), én god lærer kan være nok (2), relasjonelle utfordringer (3), tilpasning av elevenes behov og se eleven innenfra (4), og dialog og åpen kommunikasjon (5). Informantene ga oss inntrykk av å være engasjert i temaet, og uttrykte samtidig at relasjonsarbeid er en kompleks og til tider krevende prosess.

Abstract

This master’s thesis is about how teachers can work to create safe relationships with pupils exposed to neglect. Neglect can lead to developing trauma, disorganized attachment to adults and a general insecurity towards the outside environment. Experienced trauma can prevent further development because safe children learn best.

In the school’s work with academic development, safe children are therefore essential for good development of the pupil. A safe relationship will help the pupils to develop resilience and act as a protective factor against the development of trauma. A teacher is often in the position of being an important person for pupils who find themselves in an otherwise unpredictable everyday life. Therefore, we want to learn more about how the teacher can help create safe relationships.

Our research question:

How can teachers create safe relationships with pupils exposed to neglect, and what are the child welfare recommendations to teachers in such situations?

In our research, we have chosen a phenomenological approach with a qualitative research method. We conducted seven semi-structured interviews to answer the research question. Four of the informants are contact teachers and three of the informants work in The Child Welfare. We included both Norwegian and international definitions of the terms care and neglect. In our encounters with children exposed to neglect, we rely on the theoretical basis from Bath’s (2008) three pillars of trauma-informed care. Although not everyone develops trauma after neglect, the approach on how to meet children’s needs is essential in this model.

Our research results refer to five main findings. Defining neglect (1), one good teacher can be enough (2), relational challenges (3), adapting the pupils’ needs and seeing the pupil from the inside (4), and dialogue and open communication (5). The informants gave us the impression of being engaged in the topic, and at the same time expressed that relationship work is a complex and sometimes a demanding process.