Indeksikalitet i teikn- og talespråk Korleis indikere til individ, objekt, tid og lokasjon gjennom peiking og plassering

Abstract

Det er mange ulike måtar ein kan uttrykke indeksikalitet i teikn- og talespråk. Indikering er ein viktig del i den kvardagslege kommunikasjon uavhengig av kva modalitet språket har, og er med på å fremme meiningsinnholdet i det ein ytrar. Peiking og plassering er måtar ein kan uttrykke indeksikalitet og kan vise til personar, tid og lokasjonar og andre omgivnadar rundt. Peiking er ein viktig kommunikativ ressurs der manuell og ikkje manuelle peiking er viktig. Plassering er ein måte å indikere til seg sjølv og andre referentar i teikn- og talespråk. I samband med plassering og teiknspråk er teiknrommet ein viktig ressurs i indikering til synlege og usynlege referentar. Uavhengig om ein indikerer med peiking eller plassering er det viktig at ein har etablert kontekst for at ein skal forstå indikeringa. Indikering er med andre ord ein naturleg del av språket, og uttrykkast på forskjellige måtar.

There are many different ways to express indexicality in sign- and spoken languages. Indicating is an important part of the everyday communication regardless of the type of modality that the language uses, and supports the meaningful content in the expression used. Pointing and placing are ways to express indexicality and can reveal information about people, time and location and other surroundings. Pointing is an important communicative resource where manual and non-manual pointing is important. Placing is another way to indicate to oneself, and other referents. In connection to sign language and placing, the sign space in an important resource in indication to visible and invisible referents. Regardless if one indicates through pointing or placing it is important to establish the context to be able to understand what is being indicated. Indexicality is in other words a natural part of languages and can occur in different ways.