Medisinsk og kulturelt perspektiv på døvhet: funksjonshemming, normalitet og påvirkninger på døves liv

Abstract

Denne litteraturgjennomgangen tar for seg hvordan døvhet blir sett fra et medisinsk perspektiv og et kulturelt perspektiv, og hvordan storsamfunnet ser på døvhet som noe som kan diagnostiseres og behandles for å få døve så nært normal som mulig. Samfunnets holdning er skadelig for døves utvikling av identitet og selvfølelse, da de ikke har fått utøvd eget språk. Det er flere aspekter ved døvhet som samfunnet ikke har kjennskap til, og uten å kjenne til det er lett for majoriteten å ville få døve så lik seg selv som mulig, ved hjelp av hørselstekniske hjelpemidler. Jeg ser på utviklingen av holdninger mot døve og deres kultur, og presenterer hva det vil si å ta del i dette minoritetssamfunnet, og hvilke positive effekter det har for utvikling av språk og kommunikasjon å ha tilhørighet i et språklig miljø.

This literature review examines how deafness is viewed from a medical perspective and a cultural perspective, and how the society perceives deafness as something that can be diagnosed and treated to make the deaf as close to normal as possible. Society’s perception is harmful to the development of identity and self-esteem in deaf individuals, as they have not been able to execute their own language. There are several aspects of deafness that society is not aware of, and without this knowledge, it is easy for the majority to want to make the deaf as similar to themselves as possible, by using hearing aids. I examine the development of attitudes towards the deaf and their culture and present what it means to be a part of a minority, and the positive impact it has on language and communication development to belong to a linguistic environment.