Tre saltvannseventyr lest i et amfibisk perspektiv: Johan Bojers «Havmands-bryllupet», Regine Normanns «Havmannens sønn» og Jonas Lies «Isak og Brønøpræsten»

Abstract

Oppgaven tar for seg tre norske kunsteventyr med havmotiv: «Havmands-bryllupet» (1901) av Johan Bojer, «Havmannens sønn» (1925) av Regine Normann og «Isak og Brønøpræsten» (1891) av Jonas Lie. Eventyrene leses med utgangspunkt i Søren Franks forslag om en amfibisk litteraturvitenskap. Denne tar for seg livet og materien under havoverflaten så vel som på landjorden, med både menneskelige og ikke-menneskelige perspektiver og med særlig fokus på økende utfordringer innen natur og miljø. Akademiske omtaler av både havlitteratur og fantastisk litteratur har hatt en tendens til å oversette det eventyrlige til noe virkelighetsnært, det akvatiske til noe terrestrisk. I analysene løfter jeg fram det ikke-menneskelige ved å fokusere på materialitet og rytmer framfor mening og moral. Samtidig ser jeg særlig på virkemidlet antropomorfisme, hvor dyr, planter og materie gis menneskelige egenskaper. Jeg diskuterer om dette virkemidlet bidrar til et mer antroposentrisk verdensbilde der mennesket er midtpunkt og formål, eller om det i motsatt fall kan fremme en gjensidig tilknytning mellom hav og menneske. Med utgangspunkt i Jane Bennetts teorier om vital materie belyser jeg hvordan alle tre eventyrene fremstiller havets vitalitet og handlingsevne. Analysene viser hvordan karakterene i eventyrene oppnår en intimitet med havet ved å gi slipp på deler av eller hele sin menneskelighet. Jeg konkluderer med at antropomorfisme, brukt forsiktig og kritisk, kan bidra til et mindre antroposentrisk verdensbilde, og fremme en intimitet med omgivelsene. I lys av Åsfrid Svensens teorier om fantastisk litteratur, argumenterer jeg for at fantastikken generelt, og kunsteventyret spesielt, har potensiale til å bryte ned og endre det bildet vi har av virkeligheten. Kunsteventyret som sjanger, og lesninger av dem i et amfibisk perspektiv, kan bidra til en nærhet og intimitet med havmaterien og minne oss på menneskets tilhørighet til og avhengighet av havet.

This thesis examines three Norwegian literary fairy tales with sea motifs: “Havmandsbryllupet” [The Merfolk’s Wedding] (1901) by Johan Bojer, “Havmannens sønn” [The Merman's Son] (1925) by Regine Normann and “Isak og Brønøpræsten” [Isaac and the parson of Brönö] (1891) by Jonas Lie. The readings are based on Søren Frank's proposal for an amphibian comparative literature. This approach accommodates life and matter both below the sea surface and on land, with both human and non-human perspectives, focusing particularly on increasing challenges concerning nature and the environment. Academic reviews of both sea literature and fantasy literature have tended to translate the fantastical into something realistic, the aquatic into something terrestrial. In the analyses, I emphasize the non-human by focusing on materiality and rhythms rather than meaning and morality. At the same time, I specifically look at the literary device of anthropomorphism, where animals, plants, and matter are given human characteristics. I discuss whether this device contributes to a more anthropocentric worldview with humankind as centre and purpose, or if, on the contrary, it can promote a mutual connection between sea and humanity. Drawing on Jane Bennett's theories of vibrant matter, I illuminate how all three fairy tales depict the sea’s vitality and agency. The analyses show how the characters in the fairy tales achieve intimacy with the sea by letting go of parts or all of their humanity. I conclude that anthropomorphism, used carefully and critically, can contribute to a less anthropocentric worldview, and promote intimacy with the environment. In the light of Åsfrid Svensen's theories about fantastic literature, I argue that fantasy in general, and the literary fairy tale in particular, have the potential to break down and alter the image we have of reality. The literary fairy tale as a genre, and readings of them with an amphibious perspective, can contribute to a closeness and intimacy with sea matter and remind us of humanity's belonging to and dependence on the sea.