Kreativitetens kraft og kapasitet

Abstract

Sammendrag Temaet for denne studien er det kreative perspektivet i veiledning. Studien utforsker hvordan veiledere opplever å bruke kreative metoder i hjelperelasjonen med veisøkere. I den sammenheng forstås veilederen som en person som leder den andre personen på veien videre, hvor relasjonen legger til rette for fremgangsmåter som kan være til hjelp for veisøkerens utfordrende situasjon (Reichelt & Skjerve,2013, s. 111-115). Kreative metoder forstås som et mangfold av ulike aktiviteter og verktøy, samt veilederens kreative kommunikasjon, væremåter og tilnærminger, som kan hjelpe veisøkeren med å komme i kontakt med egen utforskning, selvforståelse og problemløsning (Clarkson og Cavicchia,2014, Gladding, 1992, Smith, 2011). I studien er det benyttet en kvalitativ tilnærming, med utgangspunkt i et vitenskapelig ståsted som fremhever fenomenologi, sosialkonstruktivisme og en abduktiv tilnærming. Jeg har intervjuet 5 erfarne veiledere som alle bruker kreative metoder og verktøy i sin arbeidspraksis, om deres erfaringer med å bruke disse. Studiens problemstilling er: «Hva fremhever veiledere som sentralt i sine opplevelser med å bruke kreative metoder i hjelperelasjonen?». Gjennom en refleksiv tematisk analyse identifiserte jeg fire hovedfunn: Relasjonen som grunnlag for kreative metoder, tilpasse og tilrettelegge for kreativitet, utforskning av kreative uttrykksmåter og veiledernes forutsetninger for å være kreative. Studiens funn tyder på at trygghet må etableres i relasjonen mellom veileder og veisøker, hvor veilederens kreative kommunikasjon og væremåte er av betydning for å etablere trygghet i det dialogiske forholdet og for å kunne fremme veisøkerens posisjon og aktive deltakelse, noe som ligger til grunn for å engasjere til videre kreativ utforskning. Funnene viser til at veilederne må kunne tilpasse og legge til rette for bruken av kreative verktøy og aktiviteter som er aktuelle og som veisøkerne selv kan se betydningen av, da veisøkerne kan ha ulike forventninger til kreativitet og bruken av kreative metoder. Videre ses bruken av mer konkrete og praktiske aktiviteter og verktøy til å være nyttige ressurser i den kreative utforskningen, samt at det kan skape refleksjoner og gi tilgang på friere måter for veisøkerne å kommunisere og utrykke seg på i relasjonen med veilederen. Funnene viser også til at veiledernes forutsetninger for å bruke kreative verktøy og metoder henger sammen med deres egne erfaringer med å bruke kreative metoder, om metodene skal være til nytte i veiledernes aktive arbeidspraksis. En annen forutsetning viser til betydningen av å lytte til sine egne behov i rollen som veileder, hvor funnene viser til ulike former for egenomsorg, som kan være av betydning for at veilederne skal være mer åpne og mottakelig for å jobbe kreativt, samt ha bedre forutsetninger for å være en god hjelper. Studiens fire hovedfunn blir i diskusjonen sett i sammenheng med tidligere forskning, samt teori innen den eksistensialistiske humanistiske forankringen i veiledning og den paradoksale teorien om endring. Det belyses teori om veilederens kreative kommunikasjon, samt teori som fremhever bruken av mer konkrete og praktiske kreative aktiviteter og verktøy.

Abstract The theme of this study is the creative perspective in guidance counseling. The study explores the perceived experience of the counselors using creative methods in their helping relationship with clients. In this context, the counselor is understood as a person who guides another person forward, where the relationship facilitates approaches that can aid the client's challenging situations (Reichelt & Skjerve, 2013, pp. 111-115). Creative methods are understood as a variety of activities and tools, as well as the counselor’s creative communication, behavior, and approaches, which can help the client connect with their own exploration, self-understanding, and problem-solving (Clarkson & Cavicchia, 2014; Gladding, 1992; Smith, 2011). The study employs a qualitative approach, based on a scientific standpoint that emphasizes phenomenology, social constructivism, and an abductive approach. I interviewed five counselors who all use creative methods and tools in their practice about their experiences with these methods. The research question of the study is: «What do counselors highlight as central in their experiences of using creative methods in the helping relationship ». Through a reflexive thematic analysis, I identified four main findings: the relationship as a foundation for creative methods, adapting and facilitating creativity, exploring creative expressions, and the counselors’ prerequisites for being creative. The findings of the study suggest that trust must be established in the relationship between the counselor and the client. Where the counselor’s creative communication and behavior are significant for establishing trust in the dialogical relationship and for promoting the client’s position and active participation, to engage in further creative exploration. The findings indicate that counselors must be able to adapt and facilitate the use of creative tools and activities that are relevant and that clients themselves can see the value of, as clients may have different expectations regarding creativity and the use of creative methods. Furthermore, the use of more concrete and practical activities and tools is seen as useful resources in creative exploration. Such methods can also create reflections and provide unfettered ways for clients to communicate and express themselves in the relationship with the counselor. The findings also indicate that counselors' prerequisites for using creative tools and methods are related to their own experiences with using creative methods, if the methods are to be useful in the counselors' active practice. Another prerequisite points to the importance of listening to their own needs in the role of the counselor, where the findings indicate various forms of self-care that can be significant for counselors to be more open and receptive to working creatively, as well as having better prerequisites for being a good helper. The study's four main findings are discussed in connection with previous research, as well as theory within the existential humanistic foundation in guidance counseling and the paradoxical theory of change. The discussion highlights theories on the counselor's creative communication, as well as theories that emphasize the use of more concrete and practical creative activities and tools.