Emily Dickinson and the Fascicles: The possibility of narrative in fascicle 20

Abstract

Den amerikanske poeten Emily Dickinson (1830-1886) var en produktiv poet og etter hennes død ble omtrent atten hundre upubliserte dikt funnet. Av disse var omtrent åtte hundre bundet sammen i hefter kjent som «fascikler».

Dickinson laget fasciklene ved å stable brettede ark oppå hverandre og bandt dem sammen med tråd. Grunnen til at hun laget disse har vært mye debattert. Debatten går fra de som mener at fasciklene er en del av et større narrativ, til de som mener at hver fascikkel er en narrativ helhet, til de som mener at fasciklene innehar en narrativ sammenheng. Fasciklene kan også ha vært skapt for å holde det ryddig eller som et depot.

Når de ble funnet var fasciklene i manuskriptformat. For å gjøre dem klar til publisering måtte de bli maskinskrevet og redigert til et format egnet til trykking. Dette ble først gjort av Todd som redigerte Dickinsons dikt slik at de passet inn i de konvensjonelle formene for rettskriving, bruk av store forbokstaver, tegnsetting og struktur. Redigeringen førte forandringer i utseendet til Dickinsons lyrikk. Diplomatisk transkribering, å framstille et manuskript i trykket form, kan derfor gi ny forståelse for Dickinsons lyrikk.

Et case studie av fascikkel 20 inkluderer en analyse av «The Soul selects her own Society – » (303) med fokus på diplomatisk transkribering. Dette tydeliggjør en forskjell mellom den trykte og manuskriptversjonen, særlig med tanke på versemålet i strofe tre. «The Soul selects…» har flere tema: Dickinsons mulighet til å ta valg i livet, og at den personifiserte lyrikken velger Dickinson. Bildebruken, særlig metaforene, støtter dette. Fascikkel 20 er så analysert med tanke på tema og hvordan den passer inn i teorien om et større narrativ. Selv om mange tema passer inn i flere dikt er det ikke noe bevis for at hverken tema eller bildebruk støtter fascikkel 20 som en samlet enhet. For å konkludere kan Emily Dickinson ha skapt sine fascikler både som en måte å holde orden og som et depot – vi kommer nok aldri til å få vite det.

The American poet Emily Dickinson (1830-1886) was a prolific writer and after her death some eighteen-hundred poems were discovered not published. Of these, about eight hundred were found bound in booklets known as ‘fascicles’.

Dickinson created fascicles by stacking folded sheets of paper on top of each other and tidying them together with string. Why she created these collections have been much debated. The debate varies from those believing the fascicles all belong to a large narrative, to those viewing each fascicle as a narrative unit, to those arguing the fascicles bear no narrative coherence. Instead, the fascicles may have been created to keep tidy or as a depository.

When found the fascicles were in manuscript form. To prepare them for publication they had to be typed and edited into a printable format. This, initially done by Todd, included editing of Dickinson’s poems to fit them into the conventional rules of spelling, capitalization, punctuation, and structure. The editing altered the appearance of Dickinson’s poetry. Diplomatic transcription, trying to faithfully represent manuscripts in printed form, may therefore give some new understanding to Dickinson’s poetry.

A case study of fascicle 20 includes an analysis of “The Soul selects her own Society – “ (303) in terms of diplomatic transcription. This highlighted a discrepancy between the printed and manuscript versions, especially when concerning the meter in stanza three. “The Soul selects…” supports several themes: Dickinson’s ability to make choices in her life and the personification of poetry choosing Dickinson. The imagery, especially metaphors, support this. Fascicle 20 is then analysed in terms of themes and how it fits into the theory of a larger narrative. Although several themes appear in several poems there is no evidence neither in theme nor in imagery to support fascicle 20 as a cohesive unit. As a conclusion, Emily Dickinson might have created her fascicles both as a way of keeping tidy and to use them as a depository – we might never know.