Grieving in Pixels: Digital Reflections on Loss
Description
Full text not available
Abstract
I Mechanisms of Coping vil jeg utforske verktøyene jeg har utviklet for å navigere gjennom intrikatessene i livet mitt. Før jeg flyttet fra USA til Norge i 2022, opplevde jeg flere betydningsfulle tap og livsendringer. I løpet av denne tumultperioden fant jeg trøst og uttrykk på sosiale medier for å håndtere forvirringen som plaget meg. Jeg klarte å bruke sosiale medier på en måte som løftet meg opp og næret kreativiteten min samtidig som jeg ga meg selv tid til å bearbeide følelsene mine uten å overgi meg til tristheten. Imidlertid førte denne overaktive produktiviteten til utvidede perioder med tilbaketrekning til rommet mitt - en trygg havn som ga konstant mental stimulering og øyeblikk av refleksjon. Disse periodene med "senge-råtne", definert av PolyesterZine som "mentaliteten med å kreve tilbake tiden du tilbringer i sengen og omfavne kunsten med knapt å eksistere", hjalp meg med å sentrere meg selv og nullstille fra å brenne meg selv ut.
Installasjonen vil gjenspeile rommet mitt og fungere som en skriftestol for min reise gjennom sorg. Inspirert av Tracey Emins råe visuelle stil i My Bed, vil rommet gjenspeile prosjektene jeg har jobbet med de siste to årene som jeg ubevisst har støpt min sorg inn i. In Mechanisms of Coping, I will explore the tools that I have developed to navigate the intricacies of my life. Before relocating from the United States to Norway in 2022, I experienced multiple significant losses and life changes. During this tumultuous period, I found solace and expression in social media to cope with the confusion that plagued me. I was able to utilize social media in a way that uplifted me and nurtured my creativity while allowing me time for myself to process my emotions without surrendering to sadness. However, this overactive productivity led to extended periods of retreat to my room- a safe haven that provided constant mental stimulation and moments of reflection. These periods of “bed rotting”, defined by PolyesterZine as the “mindset of reclaiming the time you spend in bed and embracing the art of barely existing”, helped me center myself and reset from burning myself out.
The installation will mirror my room and act as a confessional for my journey through grief. Inspired by the raw visuals of Tracey Emin’s My Bed, the room will reflect the projects I have worked on in the last two years that I have unknowingly poured my grief into.