| dc.description.abstract | Sjøsamene som urfolk og norsk minoritet har vært lite beskrevet og kjent i vår nasjonale historie, også fra forskningshold. I denne studien møter du tre generasjoner fra et sjøsamisk lokalsamfunn som forteller sine historier i et tidsspenn fra 1940 til 2019. Gjennom narrative intervju undersøker jeg hvordan ungdom, foreldre og besteforeldre i åtte familier opplever sine liv med søkelys på den erfaringen som skapes gjennom lokal kunnskap, og hvordan både overføring og brudd av lokal kunnskap former generasjonsrelasjoner og identitet.
Aksen i studien handler om lokal kunnskap, og hvordan denne kunnskapen er flettet inn i sjøsamers liv og skaper meningsfulle møter og relasjoner. I disse møtene, enten det er ute i landskapet eller ved sybordet, finnes læremestre som bringer videre sin kunnskap og unge som lærer og utvikler mestring og styrke i sin sjøsamiske identitet. Identitet knyttet til praksis og til steder er blitt en rød tråd i avhandlingen. Historiene til deltakerne har gitt meg mulighet til å utforske, å forstå og å følge deler av levd liv over tre generasjoner.
Studien viser hvordan et brudd i deltakernes kjennskap til og kunnskap om samisk språk utfolder seg over tre generasjoner, og hvilke konsekvenser det oppleves å ha. Mens den eldste generasjonen har dette som morsmål, blir språkarven i liten grad videreført til foreldregenerasjonen som en konkvens av fornorskningspolitikken. Dagens unge ønsker gjerne å kunne ta del i språkarven, noe som igjen er krevende siden foreldregenerasjonen ofte ikke behersker språket.
Videre viser studien at relasjonene innad i familien som oppstår i og ved besteforeldrenes hjemsted ved fjorden anses som betydningsfulle for alle generasjonene. Dette til tross for at deres aktiviteter i landskapet endres over tid, fra å være et viktig levebrød til å utgjøre en fritidsarena. Fortellingene viser hvordan deltakelse i, og overføring av lokal kunnskap kan styrke mennesker i et livsløp gjennom å skape mening og tilhørighet, og dermed være en viktig komponent i identitetsarbeid.
Avslutningsvis viser studien at den yngste generasjonen navigerer i et komplekst etnopolitisk landskap med motsetningsfylte krav og føringer fra både lokalsamfunn og nasjonalt hold. Dette skaper en usikkerhet i de unges forankring av samisk identitet, noe som viser at fornorskningstidens politikk vedvarer og griper inn i deler av livet til nye generasjoner.
Summary
The Sea Sámi as an indigenous people and Norwegian minority have been little described and known in our national history, also from a research perspective. In this study, three generations from a Sea Sámi local community who tell their stories in a time span from 1940 to 2019 participated. Through narrative interviews, I examine how young people, parents, and grandparents in eight families experience their lives with a spotlight on the experience created through local knowledge, and how both the transfer and breach of local knowledge shape generational relationships and identity.
The axis of the study is local knowledge, and how this knowledge is woven into the lives of the Sea Sámi and creates meaningful meetings and relationships. In these meetings, whether in the countryside or at the sewing table, there are teachers who pass on their knowledge and young people who learn and develop mastery and strength in their Sea Sámi identity. Identity linked to practice and to places has become a common thread in the thesis. The stories of the participants have given me the opportunity to explore, understand, and follow parts of life lived over three generations.
The study shows how a break in the participants' familiarity with, and knowledge of the Sámi language unfolds over three generations, and what consequences it is perceived to have. While the oldest generation has this as their mother tongue, the language heritage is to a small extent passed on to the parental generation as a consequence of the policy of Norwegianization. Today's young people would like to be able to take part in the language heritage, which again is demanding since the parents' generation often does not master the language.
Furthermore, the study shows that the relationships within the family that arise in and around the grandparents' home by the fjord are significant for all generations. This is despite the fact that their activities in the landscape change over time, from being an important livelihood to constituting a leisure arena. The stories show how participation in, and the transfer of local knowledge can strengthen people in a life course through creating meaning and belonging, and thus be an important component in identity work.
In conclusion, the study shows that the youngest generation navigates a complex ethnopolitical landscape with conflicting demands and guidelines from both local communities and the national level. This creates uncertainty in the young people's anchoring of Sámi identity, which shows that the politics of the Norwegianization era persist and intervene in parts of the lives of new generations. | en_US |
