| dc.description.abstract | Den norske modellen blir ofte omtalt som suksessformelen på hvorfor Norge har gjort det så bra i internasjonale undersøkelser. Det er bred oppslutningen om modellen, der det legges stor vekt på trepartssamarbeidet mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Som en del av dette skjer et utstrakt samarbeid på arbeidsplassnivå mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette er den norske samarbeidsmodellen på virksomhetsnivå (mikronivå), som blir pekt på som kjernen i den norske modellen. Samarbeidsmodellen skal sikre arbeidstakerne sikre produktive arbeidsmetoder og demokratiske rettigheter. Det har bidratt til konkurransedyktige bedrifter. Det har også utvikle mennesket, organisasjoner og samfunn i et land med sterke demokratiske verdier (Hernes, 2007).
I dag er globalisering, teknologi, demografi og klimaendringer drivere for store endringer i arbeidslivet (ILO, 2018). Vi ser en tendens til raskere og større omstillingsprosesser, økende tjenesteproduksjon, og løsere arbeidsmarkedstilknytninger blant arbeidstakere (Kongsvik et al., 2021). Samtidig er det er krefter som kan videreutvikle den norske modellen, og motkrefter som kan utfordre eller svekke den (Andersen 2007, referert i Ravn 2015, s. 41).
I denne masteroppgaven undersøker jeg følgende: Hvordan kommer betydningen av samarbeidsmodellen til uttrykk for de sentrale aktørene i norsk arbeidsliv?
For å undersøke problemstillingen har jeg benyttet teori fra Dølvik (2014), Falkum (2020), Hernes (2007), Skorstad (2021). Jeg har intervjuet personer som jobber med samarbeidsmodellen, samt gjort en dokumentanalyse med diskursanalytisk tilnærming av styringsdokumenter til de sentrale aktørene i den norske modellen. Analysen er gjennomført ved en systematisk prosess med koding av datamaterialet.
Temaet for oppgaven fremstår som et komplekst landskap både i teori og praksis. Med bakgrunn i analysen er det tre områder som oppfattes som mest relevante funn for å svare på problemstillingen. Det første er at den norske modellen ser ut til å være akseptert av de sentrale aktørene i norsk arbeidsliv, og å ha stor oppslutning. Hvor sterkt samarbeidsmodellen står vil være avhengig av organisasjonsgrad, tariffdekning og praktisering av samarbeid, et område der aktørene viser ulik forståelse.
Det andre er at det kan se ut som om at samfunnsgevinsten av samarbeidsmodellen blir underkommunisert av aktørene. Når samarbeidsmodellen omtales er det økt produktivitet som får oppmerksomhet. Betydningen av medbestemmelse ser ut til å ha liten oppmerksomhet, en verdi som underbygger demokratiet i arbeidslivet og gir tilbake til både den enkelte arbeidstaker, organisasjon og samfunn.
Det tredje er det som kan oppfattes som manglende observasjonsevne og vilje fra aktørene til å styrke demokratiet i arbeidslivet gjennom samarbeidsmodellen. Ser vi samlet på analysene til denne oppgaven vil svaret på problemstillingen være at samarbeidsmodellen ser ut til å ha en noe begrenset betydning for de sentrale aktørene i norsk arbeidsliv. | |
| dc.description.abstract | The Norwegian model is often referred to as the formula for success as to why Norway have performed so well in international surveys. There is broad support for the model, where great emphasis is placed on the tripartite cooperation between the authorities, employers and employees. As part of this, extensive collaboration takes place at workplace level between employers and employees. This is the Norwegian cooperation model at enterprise level (micro level), which is pointed to as the core of the Norwegian model. The cooperation model is intended to ensure that workers secure productive working methods and democratic rights. This has contributed to competitive businesses. It has also developed people, organizations and societies in a country with strong democratic values (Hernes, 2007).
Today, globalisation, technology, demography and climate change are drivers of major changes in working life (ILO, 2018). We see a tendency towards faster and larger restructuring processes, increasing service production, and looser labour market ties among employees (Kongsvik et al., 2021). At the same time, there are forces that can further develop the Norwegian model, and opposing forces that can challenge or weaken it (Andersen 2007, cited in Ravn 2015, p. 41).
In this master's thesis, I investigate the following: How is the significance of the cooperation model expressed by the key actors in Norwegian working life?
To investigate the problem, I have used theory from Dølvik (2014), Falkum (2020), Hernes (2007), Skorstad (2021). I have interviewed people who work with the collaboration model, as well as done a document analysis with a discourse analytical approach of management documents to the key players in the Norwegian model. The analysis was carried out by a systematic process of coding the data material.
The topic of the thesis appears as a complex landscape both in theory and practice. Based on the analysis, three areas are perceived as the most relevant findings for answering the research question. The first is that the Norwegian model appears to be accepted by the key players in Norwegian working life, and to have strong support. The strength of the cooperation model will depend on the degree of organisation, tariff coverage and practice of cooperation, an area where the players show different understandings.
The second is that it may appear that the social benefits of the cooperation model are under-communicated by the actors. When the collaboration model is discussed, it is increased productivity that receives attention. The importance of co-determination seems to receive little attention, a value that underpins democracy in working life and gives back to the individual employee, organisation and society.
The third is what may be perceived as a lack of observational capacity and willingness on the part of the actors to strengthen democracy in working life through the cooperation model. If we look collectively at the analyses for this thesis, the answer to the problem will be that the collaboration model appears to have a somewhat limited significance for the key actors in Norwegian working life. | |