“I never will speak word”: Linguistic Violence and Silence in Shakespeare’s Macbeth, Othello, and King Lear
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3111397Utgivelsesdato
2023Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Engelske diktere som skrev under den elisabethanske and jakobinske perioden portretterte mange tilfeller av vold i sine dramatiske tekster. I lys av dette undersøker denne masteroppgaven konseptet språklig vold i tre av Shakespeares store tragedier skrevet i løpet av mellomperioden av hans karriere mellom 1603-1606. Med fokus på tragediene Othello, King Lear og Macbeth er oppgaven en karakterstudie av hovedantagonistene Iago, Edmund og Lady Macbeth som utforsker på hvilke måter de fungerer som språklige manipulatorer i utvalgte kontekster. Den sporer og diskuterer hvilke konsekvenser deres bruk av språklig vold har for deres karakterer på et psykologisk og strukturelt nivå. Ved å bruke nærlesning som metode med særlig fokus på tale, stilistiske mønstre og sceneoppsett blir et dramatisk mønster identifisert i disse skuespillene hvor antagonistene orkestrerer et type triks for å få oppmerksomhet før de engasjerer seg i en samtale preget av tvangsaktig språk med personen de trenger å manipulere. Her bevæpner de forventninger og bruker forskjellige overtalelsesteknikker utrykt gjennom språk. Masteroppgaven skifter deretter fokus fra antagonistenes bruk av språklig vold til å spore hvordan deres uttrykksmåter påvirker deres karakterutvikling. De beveger seg hovedsakelig mot stillhet hvor Lady Macbeth blir påtvunget stillhet, Iago velger stillhet, og Edmund beveger seg mellom de to ytterpunktene. Masteroppgaven diskuterer så hvordan uhåndterligheten og uforutsigbarheten skapt av vold legger grunnlaget for deres fall og hvordan de beveger seg mot stillhet. Den identifiserer også forandringer som skjer på et psykologisk, verbalt, og strukturelt nivå før den analyserer dem i ly av konseptene stillhet og fravær. Utenom å identifisere en mindre omtalt form for vold i Shakespeare tilbyr masteroppgaven en ny tilnærming til å se, tolke og forstå karakterutviklingen til antagonistene, samt den påpeker hvordan Shakespeare gjentar visse strukturelle mønstre i sine tragedier. Ettersom det ikke foreligger en definisjon på språklig vold (på tross at det er økende bevissthet på hvordan språk kan påføre vold og/eller skade andre) ser masteroppgaven på språklig vold som språk ment til å begrense eller endre handlinger, oppførsel eller tilbøyeligheter. Det er en utilbørlig eller påtvunget begrensning (uttrykt under mellommenneskelig kommunikasjon) som har til hensikt å endre sinnstilstanden til andre eller tvinge dem til handling. Selv om definisjonen er fleksibel og formbar brukes den bare i øyeblikk hvor Iago, Edmund eller Lady Macbeth spesifikt bruker språk eller språklige strategier for å manipulere deres utvalgte mål med den hensikt å oppnå kontroll, innflytelse eller skade. English playwrights writing during the Elizabethan and Jacobean era portrayed many instances of violence in their dramatic texts. In light of this, this thesis examines the concept of linguistic violence in three of Shakespeare’s major tragedies written during the middle period of his career between 1603-1606. Focusing on the tragedies of Othello, King Lear, and Macbeth, it is a study of the primary antagonists Iago, Edmund, and Lady Macbeth and it explores the ways in which they act as linguistic manipulators in select settings. It traces and discusses what consequences their use of linguistic violence has for their characters on a psychological and structural level. Using the method of close reading with particular attention to speech, stylistic patterns, and staging, a dramatic pattern is identified in these plays where the antagonists initiate a form of trick to garner attention before engaging in a conversation characterised by coercive language with whomever they need to manipulate. Here they weaponize expectations and use different persuasion techniques expressed through language. The thesis then shifts its focus from the antagonists’ use of linguistic violence to tracing how their mode of expression affects their character development. Mainly, they move towards silence where Lady Macbeth has silence forced upon her, Iago chooses silence for himself, and Edmund moves between the two opposites. Discussing how the unmanageability and unpredictability of violence lays the foundation for their downfall and move towards silence, the thesis identifies changes happening on a psychological, verbal, and structural level, analysing them in relation to the concepts of silence and absence. Apart from identifying a less talked about form of violence in Shakespeare, the thesis offers a new approach to viewing, interpreting, and understanding the character development of the antagonists, as well as pointing out how Shakespeare repeats certain structural patterns in his tragedies. Because a definition of linguistic violence is lacking despite there being an increased awareness of how language can inflict violence and/or harm, the thesis sees linguistic violence as language intended to put restrictions on or alter actions, behaviour, or inclinations. It is an undue or enforced constraint (expressed during interpersonal communication) designed to alter the state of mind of someone else or coerce them into action. Though the definition is flexible and malleable, it is only applied to moments where Iago, Edmund, or Lady Macbeth specifically use language or linguistic strategies to manipulate their intended targets with the intention of achieving control, influence, or harm.