| dc.description.abstract | I 2018 foreslo Oslo opprettelsen av tre "Innovasjonsdistrikter" - Oslo Science City, Hovinbyen Sirkulære Oslo og Punkt Oslo - for å diversifisere sin lokale økonomi gjennom kunnskapsbaserte strategier for byplanlegging. Dette sammenfalt med mainstreaming av FNs bærekraftsmål (SDG) og Agenda 2030, noe som gjorde bærekraftig utvikling til et hjørnestein for norske utviklingspolitikker. Disse politikkene anbefaler å bruke SDG-ene som grunnlag for alle regionale planleggingstiltak.
Mens innovasjonsdistrikter ikke er et nytt begrep globalt sett, har de møtt betydelig kritikk for sin nyliberale tilnærming, som har forverret sosiale bekymringer som gentrifisering, økonomisk polarisering og ulikhet. I en verden der bærekraftig utvikling er avgjørende, kan byovervåking brukes til å evaluere innovasjonsdistrikter og vurdere om de oppnår sine tiltenkte mål, og dermed ha kontroll over mulige negative eksternaliteter. I denne sammenhengen spiller bærekraftsindikatorer en grunnleggende rolle i å definere spesifikke egenskaper knyttet til bærekraft som bør overvåkes og prioriteres i planleggingsstrategien for Oslos innovasjonsdistrikter.
Derfor foreslår denne avhandlingen et "Urban Sustainability Indicator Set" for å overvåke Oslos tre innovasjonsdistrikter ved hjelp av en enkelt innebygd case-studie tilnærming. Oslo blir behandlet som et system der innovasjonsdistriktene fungerer som underliggende delenheter. Studien er prosjektbasert og er gjennomført i samarbeid med Svale AS, en oppstart i privat sektor som spesialiserer seg på programmering av innovasjonsdistrikter og bærekraftig byutvikling. Temaet henter inspirasjon fra en eksisterende aktivitet i organisasjonen for å utvikle et instrumentbord som hjelper lokale myndigheter med å overvåke tilstanden til innovasjonsekonomen i norske byer, i tråd med anbefalingene fra The Bass Initiative (2018).
Studien identifiserer elementer som påvirker innovasjonsdistriktene i Oslo på tre nivåer: distriktsnivå, regionalt nivå og nasjonalt/supranasjonalt nivå, og foreslår indikatorer basert på triangulering av dataene samlet inn fra disse tre nivåene. Datainnsamlingsprosessen innebærer primært kvalitative metoder og bruker en kombinasjon av primære og sekundære datakilder. Primærdata samles inn gjennom intervjuer med interessenter, brukere og fageksperter, samt feltnotater fra stedsobservasjoner. Sekundære datakilder inkluderer relevante strategier og retningslinjer knyttet til byens innov
asjonsdistrikter.
Den analytiske prosessen henter inspirasjon fra to indikatorsett som omfatter nøkkelelementene i konteksten: FNs bærekraftsmål (SDG) 11 om bærekraftige byer og samfunn, som fokuserer på bærekraftige byer og lokalsamfunn, og et internasjonalt perspektiv på innovasjonsdistrikter av The Bass Initiative (2018). Urban Sustainability Indicator-settet er opprettet ved å tilpasse eksisterende indikatorer som brukes internasjonalt til den lokale konteksten, basert på strategier og perspektiver forankret spesifikt i Oslos innovasjonsdistrikter.
Totalt er det identifisert 40 indikatorer, som videre kan inkorporeres i en overvåkingsramme gjennom prosesser med veiing, aggregasjon og fastsettelse av mål. Indikatorene er tilpasset for å inkorporere økonomisk vekst samtidig som de fremmer et inkluderende samfunn som er klar for det grønne skiftet gjennom effektive styringssystemer. Mens forslaget om et Urban Sustainability Indicator (USI) sett oppnår hovedmålet for dette prosjektet, kan også metoden som er brukt for å oppnå resultatene, betraktes som nyskapende og tilpasningsdyktig for andre byplanleggingstiltak som også har til hensikt å integrere byovervåking i sine prosesser.
Til slutt fremhever avhandlingen at de tre innovasjonsdistriktene i Oslo fungerer som individuelle komponenter innenfor en enhetlig ramme, der hver av dem arbeider individuelt mot sine egne mål. Videre introduserer de ulike målene til de tre distriktene uklarhet i begrepet om hva et innovasjonsdistrikt virkelig innebærer. For å bidra helhetlig til Oslos regionale bærekraft er koordinerte innsatser avgjørende. Dette reiser spørsmålet om hvorvidt byovervåking er nøkkelen for å oppnå dette målet. | |
| dc.description.abstract | In 2018, Oslo proposed the establishment of three "Innovation Districts" - Oslo Science City, Hovinbyen Sirkulare Oslo, and Punkt Oslo - to diversify its local economy through knowledge-based urban planning strategies. This coincided with the mainstreaming of UN Sustainable Development Goals (SDGs) and Agenda 2030, making sustainable development a cornerstone of Norwegian developmental policies. These policies recommend using SDGs as the foundation for all regional planning efforts.
While innovation districts are not a new concept globally, they have faced substantial criticism for their neoliberal approach, which has worsened social concerns such as gentrification, economic polarization, and inequality. In a world where sustainable development is crucial, urban monitoring can be used to evaluate innovation districts and assess whether they achieve their intended goals, thus giving control over possible negative externalities. In this context, sustainability indicators play a fundamental role in defining specific attributes related to sustainability that should be monitored and prioritized in the planning strategy of Oslo’s innovation districts.
Therefore, this thesis proposes an "Urban Sustainability Indicator Set" to monitor Oslo's three innovation districts using a single embedded case study approach. The case of Oslo is treated as a system with the innovation districts acting as its embedded sub-units. The study is project-based, and has been conducted in collaboration with Svale AS, a private-sector start-up, specializing in innovation district programming and sustainable urban development. The topic draws inspiration from an existing activity of the organization to develop a dashboard that aids local authorities in monitoring the state of the innovation economy in Norwegian cities, following the recommendations from The Bass Initiative (2018).
The study identifies elements that influence the innovation districts of Oslo at three levels: the district level, regional level, and national/supranational level, and proposes indicators based on triangulation of the data collected from these three levels. The data collection process primarily involves qualitative methods and utilizes a combination of primary and secondary data sources. Primary data is collected through interviews with stakeholders, users, and domain experts, as well as field notes from site observations. Secondary data sources include relevant strategies and policies pertaining to the city's innovation districts.
The analytical process draws inspiration from two indicator sets that encompass the key elements of the context: the UN-Sustainable Development Goal (SDG) 11 on urban sustainability, which focuses on sustainable cities and communities, and an international perspective on innovation districts by The Bass Initiative (2018). The Urban Sustainability Indicator set is created by adapting existing indicators used internationally to the local context, based on strategies and perspectives rooted specifically in Oslo’s innovation districts.
A total of 40 indicators have been identified, which can further be incorporated into a monitoring frame through the processes of weighing, aggregating, and setting targets. the indicators have been adapted to incorporate economic growth while simultaneously bringing forth an inclusive society, that is ready for the green shift, through efficient governance systems. While the proposal of an Urban Sustainability Indicator (USI) set achieves the main objective of this project, the methodology employed for obtaining the results could also be considered a novelty, and is adaptable to other urban planning endeavors, that also intend to integrate urban monitoring into its processes.
Finally, the thesis highlights that the three innovation districts of Oslo function as individual components within a unified framework, each individually, working towards its own set of goals. Moreover, the different objectives of the three districts introduce ambiguity in the notion of what an innovation district really entails. In order to contribute holistically to Oslo's regional sustainability, coordinated efforts are essential. This raises the question of whether Urban Monitoring holds the key to achieving this objective. | |
