Planlegging og utforming av sosialt bærekraftige nabolag i Trondheim

Abstract

I dag skal byer utvikles bærekraftig, noe som er sterkt forankret i nasjonale og lokale mål. En bærekraftig byutvikling omfatter tre ulike dimensjoner, hvor alle er gjensidig avhengig av hverandre for å skulle oppnå en bærekraftig utvikling. En av disse dimensjonene er sosial bærekraft. For at vi skal lykkes med en bærekraftig byutvikling er vi med andre ord nødt til å ivareta den sosiale dimensjonen, som vil kreve en forståelse av begrepet i seg selv, i tillegg til hvordan en kan legge til rette for sosial bærekraft. Oppgaven undersøker derfor hvordan fysisk planlegging kan bidra til sosial bærekraft gjennom utforming av nabolag.

I oppgaven presenteres teori om sosial bærekraft som begrep og konsept, og hvordan begrepet er tilknyttet ulike fysiske strukturer og det bebygde miljø, før en definisjon av nabolaget presenteres og som benyttes som grunnlag videre i oppgaven. En gjennomgang av plansystemet og overordnede føringer bidrar til å forstå hvordan føringer fra nasjonale nivå vil påvirke hvordan planlegging foregår lokalt i 2023. Gjennom en litteraturstudie gjort på begrepet sosial bærekraft og det bebygde miljø forsøker oppgaven å tydeliggjøre begrepet og sammenhengen med fysiske strukturer som videre benyttes for å studere tre nabolag i Trondheim. Dokumentanalyse av plandokumenter, herunder kommuneplaner, er utført for å undersøke hvordan sosial bærekraft inkluderes her ettersom det er retningsgivende for all planlegging. Videre gir semistrukturert intervju med ulike planleggere fra både kommune og det private innsikt i hvordan tematikken arbeides med.

Resultatene gir grunnlag for å fremme ulike forslag til forbedringer for hvordan sosial bærekraft på en bedre måte kan inkluderes som en del av planlegging av fysiske omgivelser i nabolag. Resultatene viser til flere fysiske strukturer som et nabolag bør inneha før å tilrettelegge for sosial bærekraft, men viser også at dette avhenger av bevissthet rundt begrepet og hvordan de ulike strukturene utformes ut fra områdets kontekst. Her vises det at samtlige planaktører er usikre på hva begrepet omfatter, men at det implisitt arbeides med, noe som er problematisk. Det etterlyses derfor en mer omforent forståelse for begrepet og en tydeligere fremgangsmåte for hvordan en kan planlegge og utforme sosialt bærekraftige nabolag. Basert på funn er det derfor presentert flere ulike forslag til forbedringer som i større grad kan bidra til å inkludere sosial bærekraft i planleggingen.

Today, cities are being developed sustainably, which is strongly rooted in national and local goals. Sustainable urban development encompasses three different dimensions, all of which are mutually dependent on each other. One of these dimensions is social sustainability. In order to succeed in sustainable urban development, it is therefore necessary to consider the social dimension, which requires an understanding of the concept itself, as well as how to facilitate social sustainability. Hence, this task examines how physical planning can contribute to social sustainability through neighbourhood design.

This thesis presents theory on social sustainability as a concept and how it is related to various physical structures and the built environment. The theory also provides a definition of the neighbourhood and its significance, which serves as the foundation for the rest of the thesis. An overview of the planning system and overarching guidelines helps understand how national-level directives will influence local planning processes in 2023. Through a literature review conducted on the concept of social sustainability and the built environment, the thesis seeks to clarify the concept and its relationship with physical structures, which are then used to study three neighbourhoods in Trondheim. Document analysis of various planning documents, including municipal plans, has been carried out to examine the extent and manner in which social sustainability is included, as it is decisive for all planning at a local level. Furthermore, in-depth interviews with various planners from both the municipality and the private sector provide insights into how the topic is addressed.

The results provide a basis for proposing various improvements on how social sustainability can be better integrated as part of planning physical environments in neighbourhoods. The findings point to several physical structures that a neighbourhood should possess in order to facilitate social sustainability. However, they also indicate that this depends on awareness of the concept and how the different structures are designed based on the context of the area. Here, it is evident that all planning actors are uncertain about the scope of the concept, although they implicit work with it, which is considered problematic. Therefore, there is a need for a more shared understanding of the concept and a clearer approach on how to plan and design socially sustainable neighbourhoods. Based on the findings, several proposals for improvements have been presented to better incorporate social sustainability in the planning process.