Snarvei som tiltak for gange

Abstract

Fotgjengere har lenge blitt nedprioritert til fordel for bilen innenfor transportplanlegging. Med økt fokus på klimaendringer har regjeringen nå satt et mål om nullvekst i personbiltransport, noe som har ført til økt fokus på gange og sykling som alternativ transportform. Dette har skapt fremveksten av gåstrategier for å tilrettelegge bedre for gange.

Korte avstander og høy gjennomtrengelighet i gangnettet er faktorer som kan bidra til at folk går mer. Et tiltak som har begge disse faktorene, er snarveier. Noen kommuner i Norge jobber systematisk med snarveier som en strategi for å tilrettelegge for økt gange, men fortsatt finnes det lite informasjon om hvordan kommuner kan jobbe med snarveier, og deriblant kartlegging og tilrettelegging.

Formålet med oppgaven er å finne ut hvordan kommuner kan jobbe strategisk med snarveier for å få flere til å gå mer. Dette er undersøkt gjennom en case-studie av to kommuner som har jobbet med snarveier. Funnene viser at snarveier er forholdsvis enkle tiltak som ofte ikke krever omfattende planprosesser eller store økonomiske midler. Dermed er det et tiltak kommuner kan begynne å jobbe praktisk med uten lengre strategisk arbeid i forkant. Ved hjelp av erfaringsbasert arbeid har de undersøkte kommunene etter hvert utviklet en strategi for videre arbeid med snarveier. De viktigste faktorene i det strategiske arbeidet viste seg å være samarbeid på tvers av avdelinger og nivåer i kommunen, sterk forankring av strategien, kommunikasjon utad til befolkningen om arbeidet som gjøres og juridisk sikring av snarveier i reguleringsplaner. Resultatene fra denne studien kan ikke nødvendigvis generaliseres til andre kommuner, men kan kanskje brukes som kunnskapsunderlag for kommuners eget arbeid med snarveier.

For a long period, pedestrians have been downgraded in favor of the car in transport planning. With an increased focus on climate change, the government have now made a goal of zero growth in passenger car transport, which has created an increased focus on walking and cycling as alternative forms of transport. This has caused an emergence of walking strategies in Norwegian municipalities that focuses on facilitating more walking.

To facilitate increased walking, short distances and high permeability in the walking network are relevant factors. One measure that can both shorten distances and provide more choices of routes, are shortcuts. Some municipalities in Norway have begun to work systematically with shortcuts as a strategy to facilitate increased walking, but there is still little information on how to work with shortcuts, including mapping and facilitation.

The purpose of this master thesis is therefore to find out how municipalities can work strategically with shortcuts to get more people to walk. This has been investigated through a case study of two municipalities of different sizes that have worked with shortcuts. The results show that shortcuts are relatively simple measures that often do not require extensive planning processes or large financial resources in order to be implemented. It is thus a measure that municipalities can start working on practically without extensive strategic work in advance. With the help of experience-based work, both the surveyed municipalities have gradually developed a more strategic approach. The most important factors in the strategic work turned out to be cooperation across departments and levels in the municipality, strong anchoring of the strategy, communication to the public about the work being done and legal securing of shortcuts in zoning plans. The results from the case study can not necessarily be generalized to other municipalities but may be used as a knowledge base for municipalities’ that want to begin working with shortcuts.