| dc.description.abstract | Sammendrag
Denne doktorgradsavhandlingen er resultatet av et ønske om å forstå den dialogistiske, samhandlende særegenheten i tolket kommunikasjon, samt hvordan multimodalitet – kombinasjonen av ulike verbale og ikke-verbale ressurser når mennesker snakker – kan sies å karakterisere tolkete lege–pasientsamtaler.
Tidligere forskning på tolkemediert kommunikasjon har i stor grad vært basert på spørreundersøkelser og eksperimentelle studier. Tolkeforskere har de senere år etterlyst flere studier på autentiske samtaler. Gjennom de siste tiårene har en økende mengde studier på multimodalitet vist hvordan mennesker bruker hele kroppen som en multimodal formidler av mening i kommunikasjon, gjennom at samtaleparter anvender et vell av ulike semiotiske, meningsskapende ressurser (Kendon 2004, Mondada 2011, Enfield 2009, Goodwin 2000, 2013). Det er imidlertid behov for flere studier som undersøker hvilke strategier tolker tar i bruk i sine bestrebelser på å gjengi nøyaktig den mening som er formidlet gjennom ulike multimodale ressurser, så som peking, gestikulering, hodebevegelser, blikk, positur og posisjonering, eller bruk av gjenstander i omgivelsene osv. (Skaaden 2013, Wadensjö 1998; 2018). Min avhandling søker å bidra til å tette dette hullet.
Jeg ønsket derfor å undersøke hvordan dialogen faktisk forløper når to samtaleparter – pasient og lege – behøver bistand fra en tredje aktør, en tolk, som ikke er primær part i samtalen. Med dette som utgangspunkt samlet jeg inn data fra autentiske møter mellom fastleger og deres pasienter, bistått av tre tolker med norsk/fransk og norsk/russisk som tolkespråk, og med tolkeopplæring på universitetsnivå innen konsekutiv tolking av samtaler ansikt til ansikt. De empiriske dataene består av 7 videoopptak på 3 t 12 min med til sammen 14 forskjellige deltakere.
Med utgangspunkt i mitt datamateriale analyserer jeg tolkenes kombinerte bruk av ulike multimodale ressurser gjennom ulike analyseverktøy – koherens som en multimodal funksjon, samt kontekstualiseringssignaler, innramming, fortolknings- og slutningsprosedyrer og språket som interaktivt fenomen. Mine funn viser hvordan tolkene gjengir og rekombinerer samtalepartenes kroppslig uttrykte handlinger (Goodwin, 2000); og gir innsikt i hvordan de gjengir dette som kalles sammensatte ytringer («composite utterances», Enfield, 2009) eller tale-gestikuleringskombinasjoner («gesture-speech ensembles», Kendon, 2004).
Med teoretisk utgangspunkt i dialogismen (Bakhtin, 1981, Linell 2009, 2011, Wadensjö 1998, 2001), i koherensforskning (bl.a. Goodwin 1995) og i multimodalitetsforskning (bl.a. Kendon 2004), diskuterer jeg i min analyse Wadensjös (1998) respons på Goffmans produksjonsformater med hennes mottakerformater – å lytte for å repetere, for å rapportere eller for å svare på det som blir ytret. Jeg foreslår en ytterligere videreutvikling av Wadensjös modell, en videreutvikling som søker å ta høyde for mottakerens multisensorialitet – med andre ord lytterens, seerens – den tilstedeværendes fulle mottakelighet/sanseinntrykk.
Summary
This PhD thesis was motivated by the quest to understand the dialogic, cooperative nature of interpreter-mediated communication, as well as the effect of multimodality – the combination of different verbal and non-verbal resources when people talk – in interpreted GP–patient encounters.
Earlier interpreting research often relied on surveys and experimental studies, whereas more recently studies on authentic encounters have been encouraged. Over the past decades, a growing number of studies on multimodality has accordingly shown how people use the human body as a multimodal conveyor of meaning in communication, applying diverse semiotic resources (Kendon 2004, Mondada 2011, Enfield 2009, Goodwin 2000, 2013). However, there is still a knowledge gap when it comes to interpreters’ utilization of a wide range of different multimodal resources, such as pointing, gestures, head movements, gaze, posture and positioning, or use of artefacts in the surroundings etc., in their efforts to achieve accuracy in rendition (Skaaden 2013, Wadensjö 1998; 2018). This thesis sets out to contribute to bridging this gap.
In line with this development, I wished to explore the actual unfolding of the dialogue between two (or more) interlocutors – patient and general practitioner(s) – when assisted by a third actor – an interpreter who is not a primary interlocutor in the conversation. With this motivation, I collected data from authentic encounters between general practitioners and their patients, involving three interpreters performing between the language pairs Norwegian/French and Norwegian/Russian, all with university level training in the consecutive interpreting of face-to-face dialogues. The empirical data consist of seven video recordings (in total 3h12min) involving altogether 14 different participants.
Based on my data set, I analyze the interpreters’ combined use of different multimodal resources through different tools of analysis - coherence as a multimodal feature, as well as contextualizing cues, framing, inferencing and interactivity. My findings show how the interpreters render and recombine the interlocutors’ use of embodied utterances; of composite utterances (Enfield, 2009) or speech-gesture ensembles (Kendon, 2004).
From the theoretical points of departure of dialogism (Bakhtin, 1981, Linell 2009, 2011, Wadensjö 1998, 2001), coherence (e.g., Goodwin 1995) and multimodality (e.g., Kendon 2004), my analysis discusses Wadensjö’s (1998) response to Goffman’s production formats with her reception formats – listening to repeat, to rapport or to respond to what is being uttered. I propose a further elaboration to Wadensjö’s model, an elaboration that seeks to encompass the full receptivity and multi-sensoriality of the listener / the viewer / the present actor. | en_US |
