Utvikling av språkferdigheter hos barn med autismespekterforstyrrelse ved bruk av gester og felles oppmerksomhet. En systematisk oversikt over funn fra evidensbaserte NDBI-intervensjoner.

Abstract

Sammendrag

Problemstilling: Har oppøving av gester og felles oppmerksomhet overføringsverdi for utvikling av språkferdigheter for barn med ASD, og hvilke ingredienser er viktig for hvorvidt en intervensjon har effekt? En systematisk oversikt over funn fra evidensbaserte NDBI-intervensjoner.

Bakgrunn: Et fellestrekk hos barn med autismespekterforstyrrelse (ASD) er at de har språk- og kommunikasjonsvansker. I tillegg har barn med ASD manglende ferdigheter i felles oppmerksomhet. Denne ferdigheten har nær sammenheng med sosial interaksjon mellom mennesker som deler oppmerksomhet om et felles objekt eller handling ved hjelp av blikkveksling og gester. Forskningen viser en tett sammenheng mellom gesten å peke og tidlige ord. Siden barn med ASD viser mindre interesse for sosial interaksjon som felles oppmerksomhet krever, kan språkforsinkelser være relatert til nettopp disse vanskene.

Formål: Hensikten med denne systematiske litteraturstudien er å få økt kunnskap og forståelse av hvordan gester og felles oppmerksomhet bidrar til å fremme språkutvikling hos barn med ASD, samt få økt innsikt i NDBI-intervensjoner og hvilke ingredienser som har effekt på språkutvikling. På denne måten ønsker vi å bidra til en større faglig forankring om dette emnet, som kan være til hjelp i den logopediske tilnærmingen for barn med ASD.

Metode: Denne studien er en systematisk litteraturstudie, med en narrativ fremstilling av resultatene. Vi har tatt utgangspunkt i forskning som allerede foreligger om vårt tema, ved å inkludere andre systematiske oversikter i vår fremstilling. Syv studier ble valgt ut gjennom systematiske søk i databasene Pubmed, Cinahl og Cochrane.

Resultat: Funn fra våre inkluderte studier viste effekt på proksimal trening, der ferdighetene som spesifikt ble trent på i intervensjonen har størst effekt. Tidlig intervensjon har god effekt, men vi fant ikke evidens for at fordelene ved NDBI ble mindre jo eldre barnet ble, innen 6 årsalderen. Intervensjon utført i kombinasjon av terapeut og foresatte ga størst effekt på barn med ASD sin språkutvikling. NDBI-intervensjoner viste seg å ha effekt på språk og felles oppmerksomhet, der effekt var mer knyttet til den teoretiske forankringen enn en spesifikk intervensjon.

Konklusjon: Våre funn viser en positiv sammenheng mellom fasilitering av felles oppmerksomhet og språktilegnelse, der respons på felles oppmerksomhet har større effekt på språk enn initiering av felles oppmerksomhet. Samarbeid mellom foresatte og terapeut om implementering av intervensjonsteknikker vil gi barnet flere læringsmuligheter i løpet av en dag. I tillegg blir ferdigheter enklere å generalisere. Det er i stor grad tilnærmingen og den praktiske gjennomføringen av NDBI-intervensjoner som gjør den effektiv, fremfor én konkret metode. Logopeders rolle i intervensjon med barn med ASD bør synliggjøres i større grad, slik at de får den språklige støtten de har behov for.

Abstract

Research question: The research question is: Does use of gestures and joint attention transfer value for language development for children with autism, and which intervention ingredients are important regarding whether an intervention has an effect?

Background: One of the main symptoms in children with ASD is difficulties in language and communication. They also have a decrease in joint attention skills. This skill is closely related to social interaction between people who share attention about a common focus or object, using shifts in eye gaze and gestures. Studies show that there is a tight connection between the pointing gesture and early words. Since children with ASD show less motivation for social interactions as joint attention demand, these difficulties may be associated with language delay.

Aim: The aim of this theses is to understand how gestures and joint attention contribute to increased language development in children with ASD and gain more knowledge about NDBI interventions and which ingredients that support language development. Based on this, we want to provide greater evidence that can be helpful for speech and language therapists in their treatment of children with ASD.

Methods: The thesis is a systematic literature review with a narrative approach to represent the results. We have included research based on other systematic literature reviews. Seven studies were selected through systematic searches in the databases PubMed, Cinahl and Cochrane.

Results: Findings from our research showed an effect on proximal training, and the skills that were specifically practiced in the intervention showed best effect. Early intervention has a positive effect, but there is no evidence that the benefits of NDBI decreased until the age of six. Intervention carried out in combination with therapist and caregiver showed greatest effect on language development in children with ASD. NDBI’s showed a positive effect on language and joint attention. The effect was linked to the theoretical grounding rather than one specific intervention.

Conclusion: Our findings show a positive connection between facilitation of joint attention and language acquisition, where responding to joint attention shows a better effect on language than initiating joint attention. In addition, it is important to start interventions early. Cooperation between caregivers and therapists regarding the implementation of intervention techniques will give the child more learning opportunities during the day and skills will be easier to generalize. It is largely the approach and the practical implementation of NDBI interventions that makes it effective, rather than one specific method. The role of speech and language therapists should be more visible in interventions with children with ASD, so the children will receive the language support they need.