Norsklærarar som normaktørar. Ei undersøking av korleis norsklærarar vurderer kva som er rett og god nynorsk.

Abstract

Dette masterprosjektet er ei kvalitativ undersøking av korleis norsklærarar vurderer kva som er «rett» og «god» nynorsk språkføring. Undersøkinga ser på korleis lærarane stiller seg til språklege tvilstilfelle innanfor dei offisielle normene for nynorsk, bruksnormer i nynorsk og indirekte lån frå engelsk. Eg undersøker i kva grad og på kva måte ein kan seie at norsklærarar er normaktørar.

Den metodologiske tilnærminga er å sjå korleis ti lærarar på vidaregåande skular i dialektområdet Fjordane stiller seg til ulike grammatiske og leksikalske normavvik. Fyrst gav lærarane tilbakemeldingar på ein konstruert, nynorsk elevtekst, før eg intervjua kvar av dei om kvifor dei vurderte språket som dei gjorde.

Funna viser at ulike språkområde representerer ulike handlingsrom for den individuelle lærar. Størst verkar handlingsrommet å vere for bruksnormer og indirekte lån frå engelsk, og her stødde mange av informantane seg på eige språkleg skjønn. Dei fleste informantane er opptekne av å tillate alle ord- og bøyingsformer som står i ordbøker. På nokre område i skjeringspunktet mellom syntaks og morfologi, som reglar for passiv og samsvarsbøying av verb, vitnar svara til informantane om at dei ikkje kjenner dei offisielle rettskrivingsnormene.

Ulike informantar har ulike syn på kva som er norsklæraren si oppgåve i rettleiinga av skriftleg språk. Dei «regeltru» er opptekne av å fylgje offisielle normer, og dei vil ikkje gjere meir enn å sette yttergrensene for kva som er greitt. Dei «konservative» ynskjer å bevare visse språktrekk, og dei har klare haldningar om kva som er best språkbruk òg utover rettskriving. Dei «liberale» rettleiar på ein måte som gjer handlingsrommet til elevane vidare enn dei offisielle rettskrivingsnormene.

På intervjua kom det fram at informantane i mange tilfelle tek medvitne val om kva språknormer dei vil vidareformidle til elevane. Eg argumenterer difor for at norsklærarane i undersøkinga opptrer som noko anna enn passive vidareformidlarar av dei offisielle språknormene, og at ein kan sjå på dei som normaktørar.

This master's project is a qualitative investigation of how Norwegian teachers decide what is «correct» and «good» Nynorsk. The investigation looks at how the teachers react to cases of linguistic doubt within the official norms of Nynorsk, «usage norms» of Nynorsk and indirect borrowings from English. I am investigating to what extent and in what way it can be said that Norwegian teachers are normative actors.

The methodological approach is to see how ten teachers at secondary schools in the Fjordane dialect area react to various grammatical and lexical norm deviations. First, the ten teachers gave feedback on a constructed Nynorsk text, before I interviewed each of them about their feedbacks.

The findings show that different language areas represent different possibilities for correction. The largest scope seems to be for the «usage norms» and indirect borrowings from English, and here many of the informants relied on their own linguistic preferences. Most of the informants allowed all word and inflectional forms that appear in dictionaries. In some areas at the intersection between syntax and morphology, such as rules for the passive and compliance inflection of verbs, the answers indicate that the informants do not know the official norms.

Different informants have different views of what the Norwegian teacher’s task is in the guidance of written language. The «rule-governed» are preoccupied with following official norms, and they will do no more than set the outer limits of what is okay. The «conservatives» wish to preserve certain language features and have clear opinions about what is the best use of language. The «liberals» rules in a way that gives the pupils more freedom than the official spelling norms indicate.

During the interviews, it became clear that the informants in many cases make conscious choices about which language norms they want to pass on to the pupils. I therefore argue that the teachers in the survey act as something else than passive transmitters of the official language norms, and that they can be seen as norm actors.