Hvordan kan sykepleiere ivareta barn som pårørende til foreldre med psykiske lidelser?

Abstract

Bakgrunn: Barn som har foreldre med psykiske lidelser blir fort “usynlige”. I 2010 kom det en lovendring som pålegger helseinstitusjoner å utnevne barneansvarlig helsepersonell for å koordinere og fremme helsepersonells kompetanse om barn som pårørende, og hvordan de kan følges opp.

Hensikt: Hensikten med litteraturstudien er å finne ut hvordan sykepleiere kan ivareta barn som er pårørende til foreldre med psykiske lidelser.

Metode: Vi har brukt systematisk litteratursøk gjennom anbefalte databaser, hvor vi fant åtte forskningsartikler. Disse forskningsartiklene har sammen med relevant faglitteratur, bidratt til å belyse problemstillingen.

Resultat: Forskningen viser til at sykepleierne ikke strekker til i jobben med å ivareta barn som pårørende og opplever manglende kompetanse, retningslinjer, veiledning og uklare rammer. De kjenner også på tidspress, og at ivaretakelsen av barna blir nedprioritert fordi ressursene ikke strekker til. De fleste sykepleiere vet viktigheten av å se og ta vare på barna, men i en hektisk hverdag blir dette dessverre ikke fulgt opp som ønsket.

Konklusjon: Sykepleierne trenger mer tid til å holde seg faglig oppdatert, og ledelsen må tilrettelegge for at tilgjengelige retningslinjer og prosedyrer finnes på arbeidsplassen, slik barn som pårørende kan bli identifisert og få den oppfølgingen de har krav på.

Background: Children of parents with mental illness often receive inadequate attention from healthcare professionals. In 2010, a new legislation was introduced, mandating health institutions to designate child-responsible personnel to coordinate and educate staff on how to care for children as next of kin.

Aim: This literature study aims to explore strategies for nurses to enhance the care provided to children of mentally ill parents.

Method: We conducted a comprehensive literature search using recommended databases, resulting in the identification of eight research articles. These articles and relevant literature shed light on our research question.

Result: The research indicates that nurses acknowledge their shortcomings in caring for children who are next of kin. They express a lack of competence, guidelines, guidance, and framework. Nurses also report time constraints and resource limitations, which result in the deprioritization of children's needs. Although most nurses acknowledge the importance of attending to and caring for these children, the demands of a hectic work environment often hinder their ability to provide optimal support.

Conclusion: Nurses require additional time for professional development. Moreover, management should facilitate the availability of guidelines and procedures in the workplace to ensure the identification and appropriate care for the children.