«Ikke at det er feil sånn egentlig, bare at det er, sånn, det er litt annerledes»: En undersøkelse av unge skriveres forestillinger og oppfatninger om bokmålsnormen

Abstract

Til tross for en vid bokmålsnorm viser tidligere undersøkelser at det er en relativt smal del av den som er i bruk. Denne bruken gjelder både for blant annet sakprosa og skjønnlitteratur, altså publiserte, offentlige tekster, og for eksempel for skoleoppgaver, det vil si upubliserte tekster skrevet innafor en prestasjonskontekst. Sjøl om det kan være vanskelig å få overblikk over hele tekstmengden, viser det seg gjentatte ganger at det er et konservativt/moderat bokmål som dominerer innafor domener av offentlig så vel som ikke-offentlig art, og på tvers av skrivernes geografiske bakgrunn. Det finnes en del studier som beskriver hvilke bokmålsformer som er i bruk, men det er få som har prøvd å «komme på innsida» av bokmålsbrukere og å få innsikt i hva som ligger bak manøvreringa innafor normen. Dette masterprosjektet er et eksempel på et sånt forsøk, med unge skrivere som informantgruppe. Ved hjelp av informantsamtaler har jeg, med utgangspunkt i et skriftlig stimulusmateriale og påfølgende spørsmål, undersøkt hvordan et utvalg avgangselever ved en videregående skole i Trondheim setter ord på valgfrie former i bokmålet, og hvilke forestillinger og oppfatninger de har i forbindelse med valgalternativene innafor denne normen.

Resultatene er ikke overraskende sett i sammenheng med tidligere studier, men det er likevel interessant å se hvordan unge skrivere vurderer de ulike formene. Dessuten bidrar prosjektet med en innsikt som det ikke finnes så mye av fra før, og som kan hjelpe med å forstå mer av unge skriveres atferd. Et overordna funn er at de oppfatter formene som innafor eller utafor et «egentlig bokmål». De har også ei forestilling om hvilke former som hører hjemme i ulike domener eller språkbrukssituasjoner. I prestasjonskontekster, som for eksempel på skolen, følger de i stor grad en kjernenorm, med ei oppfatning om hvilke former som er «riktige». De formene som de opplever som tettere på dialekt og en «muntlighet», bruker de gjerne i sin private skriving, men ikke i «skolske» og mer formelle sammenhenger. Gjennom sine uttalelser gir informantene uttrykk for at ulike bokmålsformer indekserer ulike verdier, og de gir også uttrykk for en normsensitivitet, ved at de har forestillinger om hvilke former som kan eller bør brukes i ulike sammenhenger. Gjennom samtalene forholder de unge skriverne seg hele tida til varianter som er innafor offisiell bokmålsnorm. Da er det interessant at noen former, de som i deres forestillingsverden ikke hører hjemme i de formelle kontekstene, oppfattes som «ikke-bokmål», og at de gir uttrykk for ei forestilling om at ordformer kan bli både for formelle og for uformelle.

Despite the fact that Norwegian Bokmål consists of a relatively wide orthographic norm, earlier studies show a limited use of parts of this official standard. This use concerns both published, public texts, and unpublished texts written within a performance context, such as school tasks. Even though it can be difficult to get an overview of the total amount of text, it is repeatedly shown that the conservative and/or moderate Bokmål dominates in different domains of public as well as non-public sort, and across the geographic background of the writers. There are some studies describing which variants of the Bokmål that are used, but there are few studies trying to “get inside” of the users of Bokmål and getting an insight in what lies behind how writers maneuver inside the official standard. This master’s thesis is an example on such an attempt, with young writers as the informant group. Through informant conversations based on a written material of stimulus and following questions, I have tried to explore how a group of final-year students in a high school in Trondheim express themselves when it comes to the optional word-forms in Bokmål, and what kind of ideas and perceptions they have relatable to the alternatives inside of this written standard.

Based on the earlier studies, the results of this project are not surprising. It is however interesting to see how young writers consider the different word-forms. In addition, the project brings an insight that there is little research on, and it can clarify more of the young writers’ behavior. A main finding is the young writers’ perception of the word-forms as inside or outside of an “actual Bokmål”, and an idea of word-forms belonging in different domains or situations of language. In performance contexts, such as school, they largely follow a core standard, with a perception of what word-forms that are “correct”. The word-forms that are perceived as closer to their own dialects and an “orality” are likely to be used in their private writing, but not in “school-like” and more formal contexts. Through their statements and opinions, the informants express that different word-forms of Bokmål index different values, and they also express a norm sensitivity by having ideas of what word-forms that could or should be used in which situation. The informants deal with variants that are inside of the official standard of Bokmål throughout the conversations, which makes it interesting that some word-forms, those who in their conception do not belong in the formal contexts, are perceived as “not Bokmål”, and that they express an idea of some word-forms being too formal and too informal.