«Jæ var så typisk huddørling for jæ sa jo huddærn». En sosiolingvistisk studie av talemålsvariasjon blant unge i Hurdal

Abstract

Formålet med denne studien har vært å se nærmere på språksituasjonen blant ungdom i Hurdal kommune. Her inngår konkrete språklige realiseringer og hvilke holdninger de har til egen dialekt, og også talemålsvariasjon på østlandsområdet for øvrig. Ved hjelp av fire yngre informanter fra Hurdal har jeg forsøkt å antyde deres tanker om språklig variasjon. Jeg presenterer også det språklige repertoaret til to eldre hurdølinger, som nærmest fungerer som «bakgrunnsempiri», for å kartlegge hvordan dialekten har vært og hvordan den kan ha forandret seg gjennom flere generasjoner. Med andre ord gjenspeiler de tradisjonsdimensjonen ved hurdalsmålet. Teorier om språk, tilhørighet og identitet er også sentrale holdepunkter i drøftingene mine. Avslutningsvis ser jeg nærmere på de språklige forholdene og informantenes oppfatninger av språk, i lys av Oslo og oslomålets påvirkning på dialektene i utkant av hovedstaden.

Det empiriske datamaterialet mitt er hentet fra totalt seks intervjuer. Jeg har gjennomført to kortfattede intervjuer med to eldre hurdølinger (sekundærinformanter), for å deretter gjennomføre fire dybdeintervjuer med fire unge hurdølinger på henholdsvis 17 og 18 år (hovedinformanter). Alle ungdommene er oppvokst i Hurdal, hvor tre av informantene også var bosatt i bygda ved intervjutidspunktet. Siste informant bodde på et tettsted nært Hurdal på intervjutidspunktet. Det metodiske designet mitt er todelt, da jeg har kombinert kvantitativ og kvalitativ metode. Den kvantitative delen av analysen gir meg et tilstrekkelig bilde av talemålsvariasjonen blant ungdommene, mens den kvalitative analysen gir en dypere forståelse for informantenes subjektive erfaringer, som også kan si mer om samfunnsholdningene om språk og språklig variasjon.

Resultatene mine viser at det er en talemålsvariasjon mellom unge hurdølinger sitt språklige repertoar, som også tidvis skiller seg fra tradisjonsdimensjonen ved hurdalsmålet. Det kan se ut som den foregående standardiseringsprosessen på Østlandet preger språkmiljøet i Hurdal, da ungdommene veksler mellom tradisjonelle og mer modifiserte talemålsvarianter, noe som videre kan sees i tråd deres personlige tilknytning til Hurdal. Språkholdningene og oppfatningene deres kan sees i sammenheng med en bredt-fint-dikotomi, da de benytter oslomålet som målestokk når de snakker om egen og andres dialekt. Samlet viser informantene toleranse for språklig variasjon, samtidig som enkelte informanter fortalte under intervjuet at de ønsker å holde på dialekten de er oppvokst med, siden den har en betydning for deres personlige identitet.

The purpose of this study has been to take a closer look at the language situation among youth in Hurdal municipality. This includes both linguistic character and the attitudes they have towards their own dialect, and also dialect variation in the Norwegian eastern region in general. With the help of four young informants from Hurdal, I have illustrated their thoughts on linguistic variation. I also present the linguistic repertoires of two older ladies from Hurdal, which serves additional evidence to map how the dialect has been and changed over several generations. They present the traditional dimension of the dialect in Hurdal. Theories of language, belonging and identity is central points of reference in my discussions. In conclusion, I take a closer look at the linguistic conditions and perceptions in dialect-areas close to Oslo.

My empirical data material is taken from total six interviews. I have had two brief conversations with to older people from Hurdal (secondary informants), and then accomplished four interviews with four younger participants, aged 17 and 18 (main informants). All the main informants were brought up in Hurdal, and three of them also lived there at the time of the interview. The last informant lived in one of the neighbouring areas to her hometown. My methodological design is twofold because I combine a quantitative and a qualitative method. The quantitative part of the analysis gives me a picture of the linguistic variation among young people in Hurdal, while the qualitative analysis gives me a deeper understanding of their subjective experiences of language, which also can say more about the collective attitudes about language and linguistic variation.

My results illustrate a variation between the linguistic repertoire of youth from Hurdal, which also differs from the traditional dimension of the dialect in Hurdal. It may appear that the standardization process in the eastern part of Norway is affecting the linguistic conditions in Hurdal. The young people alternate between traditional and more modified varieties, which say more about their personal connection to Hurdal as a hometown. Their language attitudes can also be seen in the context of a broad-fine dichotomy because they use the dialect in Oslo as a contrast when they talk about their own and other people’s dialect. Overall, the informants show tolerance of linguistic variation, but some of the informants also want to stick to their own dialect, because it has something to say for their identity.