Skarp kunnskap

Abstract

Sammendrag I denne fenomenologiske studien har naturfaglæreres erfaringer, perspektiver og forståelse rundt bruk av disseksjon i undervisning blitt undersøkt. Disseksjon har lenge vært en standardmetode for å lære om anatomi. Man har derimot sett en synkende trend på praksisen, og det er ikke like mye brukt i skolen som det var før. Det ønsket jeg å finne ut av hvorfor, og da ville jeg gå rett til hovedkilden, nemlig lærere ute i skolen. Jeg gjennomførte semistrukturerte intervjuer med fire forskjellige lærere. Det ble klart ut ifra intervjuene at alle fire lærerne så en stor relevans i disseksjon inn mot undervisning. Det kom fram gjennom to parametere, hvor de i den ene pekte på disseksjon som en måte å fremme læring på, mens den andre måten ble disseksjon prøvd forklart gjennom det faglige utbyttet det gir. I måter å fremme læring på kom det fram gjennom analysen at flere kjente didaktiske og pedagogiske begreper gikk igjen, deriblant hands-on-erfaring, mestring, elev-elev og elev-lærer interaksjon og holdningsendring. Den andre måten de så det på, gjennom det faglige utbyttet det gir, var det ikke like mye som havnet under, og det var stor spredning i det som ble sagt. Noen hadde flere kompetansemål som disseksjon passet til, mens andre hadde ingen. At det var faglig relevant med tanke på å søke seg videre på lignende studier eller yrker ble også nevnt. Selv om alle fire lærerne virkelig så relevansen av disseksjonsundervisning i skolen, gjorde de det kun 1-2 ganger i gjennomsnitt maks. Og én av lærerne hadde aldri gjennomført det. Jeg ønsket å finne ut av grunnene for det. Både deres egen forklaring på det, og prøve å se om det lå noe bak forklaringene deres også. Grunnene de selv listet opp var; en læreplan som var for åpen og som stilte for lite krav, de etiske forholdene man må ta ved disseksjon, og lærernes manglende kompetanse. Det kan være noe i alle poengene, men slik jeg tolker det i analysen er det lærerens egen kompetanse og erfaring på feltet som veier tyngst. Det går nemlig igjen i alle punktene. Har man kompetanse, blir verken åpne kompetansemål eller etiske forhold et stort problem. Det viste seg godt med at læreren som viste klart størst faglig kompetanse om disseksjon hadde null problemer med å plassere det inn under flere av kompetansemålene, mens andre slet veldig. Og læreren som hadde jobbet desidert lengst som naturfagslærer og opparbeidet seg en solid erfaring og kompetanse, var den som viste størst forståelse og ro knyttet til etikken og det å snakke med elever om dyrevern og lignende, som er noe mange kan kvie seg for.