“But if I had been burned out, I wouldn't have been able to start burning again, but I do.”

Abstract

Den vitenskapelige interessen for utbrenthet begynte på 1970-tallet og har siden vokst jevnt til å bli et rikt forskningsfelt. I begynnelsen var forskningen hovedsakelig utforskende og kvalitativ, men med fremveksten av en rekke måleverktøy inneholder feltet nå en overveldende mengde kvantitativ forskning. Mange opplever utbrenthet, og deres erfaringer kan gi verdifull informasjon og en bedre forståelse for hvorfor det er så utbredt, informasjon som kan gå tapt i kvantitativ forskning.

Denne artikkelen utforsker derfor den subjektive opplevelsen av utbrenthet blant fem arbeidende individer. Deres fortellinger gir en stemme til fenomenet og kaster lys over den levde erfaringen. Ved å bruke en fenomenologisk tilnærming og tematisk analyse undersøker jeg deltakernes erfaringer for å svare på forskningsspørsmålet: Hva er den subjektive opplevelsen av utbrenthet blant arbeidende individer, og hva er det mulig å gjøre for å redusere at det blir mer utbredt?

Analysen avdekket flere sentrale temaer, inkludert mangelen på klarhet rundt begrepet utbrenthet, motstand og stigma knyttet til å søke hjelp, og individuelle og organisatoriske faktorer som bidrar til utbrenthet. Deltakerne ga uttrykk for manglende klarhet rundt begrepet utbrenthet, og at det har en del negative konnotasjoner som førte til at mange nølte med å identifisere seg med det, søke støtte eller erkjenne symptomer før de ble mer alvorlige. Uklare roller, balansen mellom arbeid og privatliv, og arbeidskultur fremstod som tre viktige faktorer som bidro til utbrenthet.

Resultatene indikerer også at utbrenthet kan være et marginalisert problem. Dette førte til at deltakerne ikke fikk den nødvendige oppmerksomheten, ressursene og støtten som trengs for å forebygge utviklingen av utbrenthet. Denne marginaliseringen førte til at deltakerne ga alternative forklaringer på symptomene sine og opplevde følelser av å være undervurdert og ikke bli satt pris på. Ved å anerkjenne utbrenthet som et yrkesfenomen og legge vekt på forebygging i stedet for bare behandling, argumenterer jeg for at man kan bidra til å redusere utbredelsen av utbrenthet.

Denne artikkelen gir innsikt i subjektive opplevelser av utbrenthet og deres implikasjoner. Den indikerer at det er behov for en klarere forståelse og større anerkjennelse av utbrenthet, den tar opp konseptuelle problemer, belyser konsekvensene av marginaliseringen, og identifiserer faktorer som bidrar til utbrenthet. Målet er å øke bevisstheten og forståelsen av fenomenet slik at rådgivere, arbeidsgivere og beslutningstakere er bedre rustet i håndteringen av utbrenthet og til å skape sunnere arbeidsmiljøer.

The scientific interest in burnout began in the 1970’s and has since grown steadily into a rich field of research. In its infancy, the research was mostly exploratory and qualitative, but with the emergence of several measuring tools the field now has an overwhelming amount of quantitative research. A lot of people experience burnout, and their experiences may provide valuable information to better understand its prevalence, information that might get lost in quantitative research.

This paper therefore explores the subjective experience of burnout among five working individuals. Their narratives provide a voice to the phenomenon shedding light on the lived experience. With a phenomenological approach and employing a thematic analysis, the experiences of the participants were examined to answer the research question: What is the subjective experience of burnout among working individuals, and what might help reduce its prevalence? The analysis revealed several key themes, including the lack of clarity surrounding the concept of burnout, resistance, and stigma in seeking help, and individual and organizational factors contributing to burnout. The participants expressed a lack of clarity about what burnout refers to and spoke about its negative connotations which left some hesitating to identify with it, seek support, or acknowledge their symptoms until after they became quite severe. Role ambiguity, the balance between work and private life, and the work culture emerged as three important factors contributing to burnout among the participants of this study.

The findings also indicate that burnout might be a marginalized issue. Resulting in that the participants did not receive the necessary attention, resources, and support for early prevention. This marginalization led participants to seek alternative explanations for their symptoms and to experience being undervalued and underappreciated. This paper argues that recognizing burnout as an occupational phenomenon and emphasizing prevention instead of focusing solely on its treatment might reduce some of its prevalence.

This paper contributes insights into the subjective experiences of burnout and their implications. It indicates that a clearer understanding, and a greater recognition of burnout is needed, addresses conceptual issues, highlights the consequences of its marginalization, and identifies factors contributing to burnout. It aims to increase the awareness and understanding of the phenomenon so that counselors, employers, and policy makers can become more effective in managing burnout and create healthier work environments.