Sykepleiernes opplevelser med kommunikasjon med fremmedspråklige barn og deres familie

Abstract

SAMMENDRAG

Bakgrunn og hensikt Økning i innvandrerbarn og familier i Norge fører til at det norske helsevesen står ovenfor stadig flere barn og foreldre med spesielle språklige behov i kommunikasjon og i utøvelse av sykepleie. Forskning viser at det er større risiko for dårligere behandling for pasienter som snakker et fremmedspråk. Det finnes lite norsk forskning om kommunikasjon med fremmedspråklige barn og deres familier. Dette viser behovet og viktigheten av økt forskning og kunnskap på dette området. Hensikt med denne studien er å undersøke sykepleiernes opplevelser med kommunikasjon med fremmedspråklige barn og deres familie.

Metode For å undersøke sykepleiernes erfaringer med utfordringer og hensiktsmessig kommunikasjon med fremmedspråklige barn, ble det benyttet kvalitativ forskingsmetode med individuelle semi-strukturerte intervjuer med en fenomenologisk tilnærming. Fem intervjuer ble utført på en barneavdeling ved et universitetssykehus i Norge. Inspirasjon av Dallands analysemetode for tematisering ble brukt.

Resultat Analysen kategoriserer resultatene i fire hovedkategorier: språkbarriere, trygghet og tillit, kulturelle forskjeller, tolk og non-verbal kommunikasjon. Studiens funn antyder at kommunikasjonen med fremmedspråklige barn innebærer visse utfordringer, spesielt knyttet til språkbarrieren. Det blir også påpekt en økende bruk av non-verbal kommunikasjon blant sykepleiere som en måte å formidle budskap uten å benytte seg av tolk. Sykepleiere beskriver samtidig ulike erfaringer og perspektiver knyttet til bruken av tolk.

Konklusjon Studien tydeliggjør at språkbarrieren og kulturforskjeller er sentrale faktorer som påvirker kommunikasjonen. Tolken spiller en avgjørende rolle for å oppnå effektiv kommunikasjon. Videre er det av stor betydning at sykepleiere er bevisste på bruken av non-verbal kommunikasjon og aktivt tilegner seg kunnskap om kommunikasjon med fremmedspråklige barn og deres familier, samtidig som de øker sin kulturelle forståelse. Implementeringen av disse tiltakene kan bidra til å forbedre kommunikasjonen og sikre en helhetlig og omsorgsfull tilnærming til pasientenes behov.

ABSTRACT

Background and aims The increase in immigrant children and families in Norway leads to the Norwegian healthcare system facing an increasing number of children and parents with specific language needs in communication and nursing practice. Research shows that there is a greater risk of poorer treatment for patients who speak a foreign language. There is limited Norwegian research on communication with foreign-language children and their families. This demonstrates the need for increased research and knowledge in this area. The purpose of this study is to investigate nurses' experiences with communication with foreign-language children and their families.

Method To explore nurses' experiences with challenges and appropriate communication with foreignlanguage children, a qualitative research method was used, employing individual semistructured interviews with a phenomenological approach. Five interviews were conducted at a pediatric department in a university hospital in Norway. Dalland's method of thematic analysis served as inspiration for the analysis.

Results The analysis categorizes the results into four main categories: language barrier, trust and confidence, cultural differences, interpreter, and non-verbal communication. The findings of the study suggest that communication with foreign-language-speaking children involves certain challenges, especially related to the language barrier. Additionally, an increasing use of non-verbal communication is noted among nurses as a means of conveying messages without relying on interpreters. Nurses also describe various experiences and perspectives regarding the use of interpreters.

Conclusion The study highlights that the language barrier and cultural differences are central factors influencing communication. The interpreter plays a crucial role in achieving effective communication. Furthermore, it is of great importance that nurses are mindful of employing non-verbal communication and actively acquire knowledge about communicating with foreign-language-speaking children and their families, while enhancing their cultural understanding. The implementation of these measures can contribute to improving communication and ensuring a comprehensive and compassionate approach to patients' needs.