Kommersielle løsninger på skolerelaterte problematikker

Abstract

Denne masterstudien skriver seg inn i et aktuelt forskningsfelt, hvor det rettes et kritisk søkelys mot innføringen av pedagogiske konsept, deres faglige og verdimessige fundament. Studien belyser tematikken som del av en økende privatisering og kommersialisering av utdanningssektoren. Tidligere forskning påpeker at det er et tomrom innenfor litteratur om privatisering, som undersøker hvordan den private sektoren utvikles og blir legitimert innenfor offentlig utdanning, samt hvilke betingelser og premisser som ligger til grunn for utvikling av konseptene, og hvilket kunnskapsgrunnlag de bygger på. Med utgangspunkt i et ønske om å belyse denne tematikken, har jeg arbeidet ut fra følgende problemstilling: «Hvordan legitimeres pedagogiske konsept utviklet av private aktører, og hvilke problemrepresentasjoner, antagelser og premisser ligger til grunn for utviklingen av slike verktøy?».

For å kunne belyse problemstillingen har jeg tatt utgangspunkt i kvalitativ casestudie som forskningsdesign, og eksemplifiserer fenomenet ved å undersøke det pedagogiske verktøyet Habiit. Formålet med studien er å utvikle kunnskap om tematikken, ved å beskrive, analysere og problematisere verktøyet. Studiens empiriske grunnlag består av verktøyet Habiit som digitalt medie, dokument om verktøyet, samt dybdeintervju av fire informanter som har vært og er involvert i utviklingsprosessen. Jeg har analysert datamaterialet med inspirasjon fra Bacchi (2009) rammeverk «What’s the ‘problem’ represented to be?». Hensikten med analysen har vært å identifisere de underliggende forutsetningene og former for problematisering som har resultert i utvikling av et verktøy som har til hensikt å være tiltak eller løsning på en skolerelatert problematikk.

De sentrale funnene i studien presenterer Habiit som løsning i lys av en misnøye mot dagens praksis og manglende tiltak tilknyttet forebygging, kartlegging og behandling av skolevegring. Forståelsen av problemet bygger på tre antagelser, som kjennetegnes av behovet for rask hjelp og forebygging som sentralt for å motvirke skolevegring, samt verdien av selvhjelpsverktøy og viktigheten av struktur og motivasjon i barn og unge sin hverdag. I forlengelsen fremhever jeg tre forhold som har bidratt til å legitimere utviklingen av Habiit. Jeg presenterer funn som viser at aktøren vektlegger samarbeid med andre aktører, involvering av målgruppen og sluttbruker, samt fremmer kategoriseringen av verktøyet som et forskningsbasert, seriøst spill, med hensikt om å legitimere og strategisk posisjonere seg selv og verktøyet.

Videre, i lys av funn, diskuterer jeg hvilke effekter som kan produseres med utviklingen og utbredelsen av pedagogiske konsept. Først, diskuterer jeg at verktøy, som Habiit, bidrar til utviklingen i form av eksogen privatisering, samt at prosessen har blitt legitimert med å vise til privat-offentlig samarbeid og filantropiske hensikter. Deretter, med utgangspunkt i analysen, vektlegger jeg at verktøyet bunner i troen på at barn og unge sin atferd styres av ytre motivasjon, ros og belønning. Samtidig diskuterer jeg hvilke krav som stilles til barn og unges emosjonelle kompetanse og evne til selvregulering, ettersom det er utformet som et selvhjelpsverktøy. Avslutningsvis diskuterer jeg at verktøyet kan få en fremtredende rolle og betydning ved å gripe inn i profesjonsutøvere sin hverdag.

This master’s thesis aligns with a current research field, which critically examines the implementation of pedagogical concepts, their academic and ethical foundations. The study sheds light on the theme as a part of an increasing privatization and commercialization of the education sector. Previous research highlights a gap in literature regarding privatization, investigating how the private sector develops and is legitimized within public education, as well as the conditions and premises underlying the development of these concepts and the knowledge which they are ground in. With the aim of elucidating this theme, I have worked in accordance with the following research question: “How are school-related tools developed by private actors and legitimized, and what problem representations, assumptions, and premises underlie the development of such tools?”.

In order to address the research question, I have conducted a qualitative case study as research design and exemplify the phenomenon by examining the pedagogical tool Habiit. The purpose of the study is to generate knowledge about the theme by describing, analyzing, and problematizing the tool. The empirical basis of the study consists of Habiit as a digital media, documents about the tool, as well as in-depth interviews with four informants who have been or are involved in the development process. I have analyzed the data using Bacchi's (2009) framework, "What's the 'problem' represented to be?". The aim of the analysis has been to identify the underlying assumptions and forms of problematization that have resulted in the development of a tool intended as a measure or solution to a school-related issue.

The key findings of the study present Habiit as a solution in response to dissatisfaction with current practice and the lack of measures related to the prevention, assessment, and treatment of school refusal. The understanding of the problem is based on three assumptions, characterized by the need for quick help and prevention as central to countering school refusal, as well as the value of self-help tools and the importance of structure and motivation in children and young people's everyday lives. In the extension, I highlight three conditions that have contributed to legitimizing the development of Habiit. I present findings that show how the actor emphasizes cooperation with other actors, involvement of the target group and potential users, and promotes the categorization of the tool as a research-based, serious game, with the intention of legitimizing and strategically positioning themselves and the tool.

Furthermore, in the light of my findings, I discuss what effects can produce with the development and spread of educational concept. First, I discuss that tools, such as Habiit, contribute to development in the form of exogenous privatization, and that the process has been legitimized by pointing to Private Public Partnerships and philanthropic intentions. Moreover, based on the analysis, I emphasize that the tool is based on the belief that children and young people's behavior may be controlled by external motivation, praise, and reward. At the same time, I discuss the demands placed on children and young people's emotional competence and ability to self-regulate, as it is designed as a self-help tool. In conclusion, I discuss that the tool can gain a prominent role and importance by intervening in the everyday life of teachers and professional practitioners.