Tolkemodellene i endring; fra hjelper til kommunikasjonstilrettelegger, samt tolkens rolle

Abstract

Det har lenge vært en pågående diskusjon vedrøre hva er tolkens rolle og dens funksjon. Denne rollen er tidligere blitt definert som en hjelper, som bare skulle stille opp og tolke uten formell kompetanse, og den er blitt omtalt som en passiv kanal, hvor tolken skulle frastå å gjøre seg synlig i den tolkede interaksjonen (Wilcox & Shaffer, 2005). Teksten vil ta for seg utviklingen av hjelpermodellen, kanalmodellen og tolk som kommunikasjonstilrettelegger. Videre vil det bli belyst flere forskere sine aktuelle bidrag vedrørende tolkerollen, med den hensikt å undersøke om en tolkemodell er tilstrekkelig i å definere rollen til en tolk. Ved dette stilles det spørsmål til de yrkesetiske retningslinjenes nøyaktighet, da flere tolker har opplevd å måtte gå utenfor sin rolle som tolk for å ivareta partene i interaksjonen. Er det behov for mer fleksibilitet innen disse yrkesetiske retningslinjene, eller skal man være kritisk til å gå utover disse?

There has been an ongoing discussion for a while, regarding the interpreter’s role and its function. The role of an interpreter has earlier been defined as a helper, who pitched in to interpret without any formal competence, and it has been referred to as a passive conduit, in which the interpreter shall refrain from making themselves visible within the interaction that is being interpreted (Wilcox & Shaffer, 2005). The intent of this text is to have a closer look at the development of the helper model, conduit model, and lastly the interpreter as a communication facilitator. Furthermore, several researchers´ contributions regarding the interpreter’s role, will be elaborated, with the intent of investigating whether an interpreter model is sufficient in defining the role of an interpreter or not. The accuracy of the professional ethical guidelines is questioned, due to multiple interpreters experiencing having to work beyond their role to preserve all the participating parties in the interaction. Should there be more flexibility within these professional ethical guidelines, or should this be viewed more critically?