| dc.description.abstract | Formålet med denne masteren er å undersøke hvordan voksenfobien kommer til uttrykk i romanene Hjem til meg (2012) og Så mye hadde jeg (2018). Begge romanene er skrevet av Trude Marstein (f. 1973). Marstein er en norsk forfatter og oversetter, og hun har vunnet en rekke priser for forfatterskapet sitt. Gjennombruddet til Marstein kom med romanen Plutselig høre noen åpne en dør (2000).
Begrepet «voksenfobi» fattet jeg interesse for via Camilla Schwartz (f. 1977) og boken hennes Take me to neverland (2021). Boken er hennes til nå viktigste publikasjon og er en omarbeidet versjon av hennes PhD. I boken hun fanger hun opp og beskriver en strømning i skandinavisk samtidslitteratur som til nå (2021) har vært lite bemerket og kommentert i litteraturvitenskapen.
Romanene jeg undersøker (Hjem til meg og Så mye hadde jeg) valgte jeg før jeg fattet interesse for begrepet «voksenfobi». Når jeg under arbeidet leste Take me to neverland falt brikkene på plass. For å utføre undersøkelsen min har jeg valgt 4 hovedspor som knytter seg til voksenfobi: 1) Begjæret, 2) Behovet for anerkjennelse, 3) Avhengighet/ uavhengighet, og 4) Foreldre/barn-relasjonen. Disse hovedsporene har jeg valgt fordi jeg mener at det er gjennom dem kommer at Marsteins fremstilling av voksenfobi kommer tydelig frem. Dette gjelder særlig gjennom karakterenes dobbelthet, hvor de på den ene siden ønsker å tre inn i voksendommen, mens de på den andre siden gjør opprør mot nettopp voksendommen. Karakterene opplever at de står overfor valg som er vanskelige å ta stilling til. De ønsker å tre inn i voksendommen med alt som følger med, bli gift, få barn, leve sammen hele livet, være avhengig, få anerkjennelse og bli begjært i det forholdet de er i. Samtidig ønsker de å leve fritt, være uavhengig, være impulsiv, styrke seg selv, ha flere partnere og følge begjæret.
Avslutningsvis kommer jeg i denne oppgaven fram til at voksenfobien i Marsteins bøker kommer til uttrykk på to måter: 1) gjennom karakterenes valg og egenskaper i bøkene, og 2) gjennom Marsteins stilistiske valg i framstillingen av historiene. For det første uttrykkes voksenfobien gjennom karakterene selv, der de stadig velger å opptre barnslig, ungdommelig eller ikke greier å gjøre det som anses som «den voksne» tingen å gjøre. Karakterene velger stadig opprørets vei framfor å følge samfunnets fastsatte normer. På den andre siden framstilles voksenfobien gjennom Marsteins stilistiske valg av å presentere karakterene med liten eller ingen utvikling over flere titalls år. Karakterene er dermed fastgrodd i ungdommen, og greier ikke å vokse opp på lik linje som andre. | |
