Tarkovsky’s Long Take and the Participation of the Spectator

Abstract

Denne oppgaven vil undersøke arbeidet til Andrei Tarkovsky og hvordan den lange tagningen blir utnyttet i hans filmer. Min hypotese er at Tarkovsky bruker den lange tagningen for å engasjere tilskueren og gjøre dem til deltakere i tolkningen av filmene hans. Jeg vil illustrere dette ved å bruke to sentrale filmer i hans katalog, Mirror og Solaris. Denne oppgaven vil ha tre hoveddeler: en introduksjon til den lange tagningen, en studie av Tarkovsky, og deretter en grundig undersøkelse av tre scener fra hver av filmene der vi ser på de ulike elementene i den lange tagningen som han bruker for å engasjere tilskueren. Gjennom disse tre delene vil jeg forsøke å bevise hypotesen. Jeg vil vise at Tarkovsky bruker den lange tagningen for å engasjere tilskueren til å delta i visningen og forståelsen av filmen hans, i stedet for å være en passiv tilskuer.

This thesis will examine the work of Andrei Tarkovsky and how the long take is utilized in his films. My hypothesis is that Tarkovsky uses the long take to engage the spectator and make them a participant in the interpretation of the films. I will illustrate this by using two major films in his catalog, Mirror (Tarkovsky, 1975) and Solaris (Tarkovsky, 1972). This paper will have three major parts: an introduction to the long take, a study on Tarkovsky himself and then a close study of three scenes from each film looking at the different elements in the long take to support my hypothesis that they are used to engage the spectator. Through these three parts I will try to prove the hypothesis. I will show that Tarkovsky uses the long take to engage the spectator to participate in the viewing and understanding of his film rather than being an idle spectator.