Kvinner i fengsel: bygningsmessig brukskvalitet og fremtidig utvikling

Abstract

Fengsler er funksjonsbygg som skal støtte Kriminalomsorgen i deres oppgave med å “gjennomføre varetektsfengsling og straffereaksjoner på en måte som er betryggende for samfunnet og som motvirker straffbare handlinger” (Kriminalomsorgen, u.d.a). Målet er at innsatte skal leve et liv uten kriminalitet etter endt soning. Normalitetsprinsippet definerer at det kun er frihetsberøvelsen som er straffen, og fengselsbyggene skal støtte oppunder rehabilitering og tilbakeføring av de innsatte. Formålet med oppgaven er å avdekke brukskvalitet av fengselsbygg og hvem som er brukerne, som et bidrag til å lage gode løsninger. Kvinner i fengsler anses som en minoritet som er nedprioritert – noen mener de nærmest er glemt. Det er vedtatt at kvinner skal ha likeverdige soningsforhold som menn, samtidig som det finnes mye kritikk rundt hvilke forhold de soner under. Masteroppgaven er utarbeidet i samarbeid med Statsbygg, som tidlig definerte et behov for å se på forhold kvinner i Norge soner under. Formålet med avhandlingen er å avdekke hvordan fysiske omgivelser skal imøtekomme behov kvinner har under soning for å sikre god tilbakeføring i tråd med normalitetsprinsippet. Problemstillingen lyder som følger: “Hvordan kan fengselsbygg utformes i samsvar med normalitetsprinsippet for å ha en rehabiliterende effekt på kvinnelige innsatte?

Teorien som er benyttet har blitt valgt basert på fem ulike temaer, ut ifra verdier som ligger til grunn for norsk kriminalomsorg, hvem kvinnepopulasjonen i fengsel er og hvilke behov de har. Videre utforskes temaer som hvordan fysiske omgivelser påvirker trivsel, psyke og rehabilitering, etterfulgt av utforsking av fengsler og fengselsutvikling i Norge, før det ses etter inspirasjon og erfaringer fra andre land. Metodene benyttet i arbeidet er i hovedsak befaringer og intervjuer. Forskningsdesignet bygger på to casestudier, et kvinnefengsel og befaring av et bygg utformet etter Kriminalomsorgen og Statsbygg sin funksjons- og arealveileder. Funn viser stor kontrast i soningsforholdene fra kvinnefengselet fra 1916 til det nye mannsfengselet fra 2017, mye grunnet at kvinnefengselet er gammelt, lite fleksibelt og ikke utformet til sitt formål.

Det finnes ikke én fasitløsning for hvordan fengselsutforming kan utvikles for å ivareta kvinnelige innsatte. Kritikk rettes mot hvorfor fengselsbygg skal være kjønnsspesifikke fremfor likestilte, noe som støttes i uttalelser fra Stortinget, som påpeker at det i Norge uansett er en lang vei å gå for å oppnå likestilling i Kriminalomsorgen. Det er flere forhold som kan påvirke rehabiliteringen ettersom kvinner i fengsel ikke er en homogen gruppe. Fengslene må forsøke å generalisere de innsatte og samtidig imøtekomme den enkeltes behov. Et virkemiddel er fleksibilitet, som kan bidra til at brukskvaliteten til bygget bevares over tid, gjennom å ytterligere tilrettelegge for ulike aktiviteter og muligheten til å skape personlige arealer. Flertallet av kvinner i fengsel har barn – en relasjon som anses som viktig å opprettholde siden avstand fra barna kan oppleves som ekstra belastende. Det anbefales derfor å ha fokus på gode besøksleiligheter tilpasset besøk fra barn og familie. Videre har det blitt avdekket at mer kjøkkenarealer og mindre boenheter kan være gunstig, for å redusere belastningen som forekommer ved å bo med andre. I tillegg fremmes forslag om å se på celleutforming på nye måter. Alle tiltakene kan implementeres i funksjons- og arealveilederen for å tilpasse den til kvinnelige innsatte, samtidig som de òg er overførbare til eksisterende bygningsmasse. Samtlige anbefalinger knyttes til rehabilitering og hvordan soningsskader skal motarbeides gjennom fysiske omgivelser, samtidig som innsatte skal oppleve en tilnærmet normal hverdag. Det er et gjennomgående brukerperspektiv i masteroppgaven for å forstå brukskvalitet og for å kunne skape best mulig fengsler for de glemte kvinnene.

Prisons are purpose-built buildings aimed to be a resource to support the Norwegian Correctional Service (Kriminalomsorgen) in their task of conducting penal sanctions in a way that is reassuring to society while also counteracting criminal offences. The purpose of incarceration is for the inmates to lead a life without crime after their release. The normality principle (normalitetsprinsippet) specifies that deprivation of liberty is the only punishment inmates should experience. Prisons should work as assets for the rehabilitation of inmates and their return to society. The thesis aims to uncover usability of prisons and who the users are, as a contribution to creating well-functioning prison buildings. Women in prison are considered a minority that has been disregarded, some say almost forgotten. It is defined that women have the right to equal prison conditions to those of men. At the same time there is a lot of criticism regarding the prison conditions women are living under. The master thesis is conducted in collaboration with Statsbygg, who early defined the need for studies of female prisons in Norway. The purpose of the dissertation is to uncover how physical surroundings can accommodate women in order to ensure the return of inmates to society. The problem statement has been defined as: “How can prisons be designed in accordance with the normality principle in order to have a rehabilitating effect on female inmates?”.

The theory that is applied has been chosen based on relevance to five different themes, such as values of the Norwegian Correctional Service, women in prison and their needs during incarceration. Furthermore, how physical surrounding affects wellbeing and mental health is explored, followed by theory on prison development in Norway, before inspiration from other countries is presented. Applied methods are mainly interviews and inspections of prisons. The research is based on two case studies, one of a female prison and a prison designed based on guidelines (funksjons- og arealveilederen). Findings show a clear contrast between the female prison dating back to 1916 and the new male prison from 2017, where the female prison is old, has little flexibility and is designed for a different purpose.

There is no one right way of designing prisons in order to accommodate female prisoners. There is criticism asking why there should be prison design should be gender specific instead of equal to both sexes. At the same time, a member of the Norwegian Parliament has stated that Norway has a way to go before men and women prisons are equalized. There are several conditions that can affect rehabilitation since women in prison are not a homogenous group. Prisons must attempt to generalize the needs of inmates while also accommodate for each individual. Flexibility is a measure that can contribute to the utilization of a building over time by simplifying facilitation of different activities and creation of personal spaces. Most of the women are mothers and it is considered important to maintain the relationship to their children, as being separated from their children can be an additional burden. It is recommended to focus on well-functioning visitation apartments customized for children and families. Additional kitchen areas and smaller units can be beneficial in order to reduce difficulties of living with others. It is suggested to reconsider how cells are designed. These measures can be implemented in the guidelines to adapt it for women in prison, as well as being applied in existing prisons. They can be linked to rehabilitation, how to combat the stress of incarceration through physical surroundings, while ensuring inmates can experience normality. There is a user perspective throughout the thesis in order to evaluate usability and design the best possible prisons for the forgotten women.