Når barn ikke vil ha samvær
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3067542Utgivelsesdato
2023Metadata
Vis full innførselSamlinger
- Institutt for sosialt arbeid [1393]
Sammendrag
Sammendrag
Hensikten med denne masteroppgaven var å undersøke hva som kan ligge til grunn for at noen barn ikke ønsker å ha samvær med sine biologiske foreldre etter omsorgsovertakelse. Interessen for tema kom som følge av at Norge hadde mange saker til behandling i den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og var blitt domfelt i flere. Det ble fokus på dommene i media, og det kunne dannes ett inntrykk av at det fremover måtte fastsettes hyppigere samvær mellom barn og foreldre. Samtidig var jeg kjent med at noen barn ikke ønsket dette. Det dannet grunnlag for problemstillingen;Hva kan gi grunnlag for å nekte samvær sett fra barnas perspektiv?Studien ble gjennomført ved bruk av semistrukturerte intervjuer med unge voksne som hadde erfaring med å ikke ønske samvær. Gjennom intervjuene fortalte de retrospekt om sine opplevelser og erfaringer knyttet til å nekte samvær. I etterkant ble intervjuene transkribert og analysert etter inspirasjon av stegvis deduktiv induktiv metode (SDI) og det var tre hovedfunn som utmerket seg i det empiriske materialet.For det første viser funn fra min undersøkelse at det er sammensatte årsaker til at ungdommene har tatt sin beslutning om å ikke ha samvær. De fleste har opplevelser med vold og/eller rus hos sine foreldre, men det er ikke disse opplevelsene i seg selv som har medført brudd i kontakt. Ødelagte relasjoner, dårlige minner og foreldres manglende evne til forståelse er momenter som går igjen. Ungdommene har tatt sine valg av hensyn til egen psykisk helse og har ansett valget som helt nødvendig.Det andre funnet beskriver forholdet til øvrig familie. Det fremkommer at søsken anses som viktig, og ungdommene er villige til å strekke seg langt for å opprettholde kontakt med søsken. Kontakt med besteforeldre anses mer problematisk. Relasjonen til besteforeldre er gjerne preget av skuffelse over manglende beskyttelse av ungdommene da de var mindre, og forståelse for deres situasjon. Det tredje funnet omhandler barneverntjenestens rolle. Det fremkommer at ungdommene har svært ulike erfaringer med hvordan de har blitt møtt og fått medvirke i egen sak. De har klare forventninger til barneverntjenesten, og flere har tanker om at utfallet kunne blitt ett annet dersom barneverntjenesten hadde svart til forventningene. Disse tre funnene er videre drøftet opp mot gjeldende kunnskap om samvær. Kunnskapsfeltet er preget av juridiske og psykologiske vinklinger, og mye av litteraturen har et individuelt perspektiv med for eksempel begrepet «barnets beste». Kritikken mot barnevernet oppfattes imidlertid som kritikk mot mangelfullt familieperspektiv. I drøftingen er det benyttet kunnskap om kompleksitet, for slik å bedre skape en forståelse av hvordan ulike faktorer og aktører gjensidig påvirker hverandre og dermed vanskelig kan avgrenses til enkeltstående momenter. Abstract
This master's thesis explores what may be the reason why some children do not want to have contact with their biological parents after they have been moved out of their home. The interest in the topic came as a result of Norway having many cases in the European Court of Human Rights (ECtHR) and having been convicted in several. Medias focus on the judgments could lead to an impression that in future more frequent contact between children and parents was an expected development. At the same time, I was aware that some children did not want this. It formed the basis for this studys main question;What can give grounds for refusing contact from the children's perspective?The study was carried out using semi-structured interviews with young adults who had experience of not wanting have contact with their parents. Through the interviews, they told retrospectively about their experiences. Afterwards, the interviews were transcribed and analyzed following the inspiration of the step-by-step deductive inductive method (SDI) and there were three main findings that appeared in the empirical material.Firstly, findings from my survey show that there are complex reasons why the young people have made the decision not to have further contact. Most of them have experiences of violence and/or drug abuse by their parents, but it is not these experiences alone that have led to a break in contact. Broken relationships, bad memories and parents' inability to understand are recurring elements. The young people have made their choices out of consideration for their own mental health and have considered the choice absolutely necessary.The second finding describes the relationship with the rest of the family. It appears that siblings are considered important, and the young people are willing to go far to maintain contact with siblings. Contact with grandparents is considered more problematic. The relationship with grandparents is often characterized by disappointment at the lack of protection for the young people when they were kids, and understanding of their situation.The third finding concerns the role of the child welfare service. It appears that the young people have very different experiences of how they have been met and allowed to participate in their own case. They have clear expectations of the child welfare service, and several have thoughts that the outcome could have been different if the child welfare service had met theese expectations.These three findings are further discussed against current knowledge about contact and visitation arrangements. The field of knowledge is characterized by legal and psychological angles, and much of the literature has an individual perspective, for example, the term "best interests of the child". Criticism of child protection is, however, perceived as criticism of a flawed family perspective. In the discussion, knowledge of complexity is used, in order to create an understanding of how different factors and actors mutually influence each other and thus can hardly be delineated into individual elements.