| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven handler om praktisk og virkelighetsnær opplæring i videregående skole. Jeg har jobbet med denne opplæringsformen i mange år som lærer ved «Medier og kommunikasjon» og ønsker å utforske denne måten å drive opplæring, fordi jeg ser at arbeidsformen gir mening og lærelyst for mange elever. Elevene danner kunnskap gjennom en kreativ prosess og produksjon av medieprodukter. De gjør erfaringer og lærer hva som fungerer og ikke. Arbeidsformen innebærer i mange tilfeller samarbeid med eksterne oppdragivere. Elevene legger da ofte inn ekstra innsats, fordi medieproduktene skal vises for et publikum, eller benyttes av kunden.
Etter innføring av Fagfornyelsen har denne arbeidsformen nå fått støtte i lovverket. Overordnet del av læreplanverket LK20 legger vekt på at kunnskap skal kunne brukes i en praktisk sammenheng i alle fag. I den forbindelse har dybdelæring fått sentral plass, noe som innebærer at elevene skal kunne anvende kunnskap i nye og ukjente sammenhenger. Dette vil få innvirkning på hvordan skolen driver opplæring ved alle utdanningsprogram, og ikke bare yrkesfag og praktiske utdanningsprogram. Samtidig er min erfaring at det er ulike hindringer og kontekstuelle forhold som gjør denne opplæringsformen vanskelig å gjennomføre. I den forbindelse vil studien formidle elever, lærere og lederes oppfatninger av praktisk og virkelighetsnær opplæring. Dette kartlegger et område som kan være et utgangspunkt for å utvikle skolen mot å bli mer praktisk og virkelighetsnær. På bakgrunn av dette har jeg kommet fram til følgende problemstilling:
Hvordan kan erfaringer med praktisk og virkelighetsnær opplæring ha betydning for ledelse av utviklingsarbeid i skolen?
For å skaffe empiri til studien har jeg valgt kvalitativ forskning. Som datainnsamlingsmetode benytter jeg fokusgruppeintervju. Deltakerne er ledere fra skolens formelle ledergruppe, samt elever og lærere fra utdanningsprogrammene «Studiespesialisering», «Medier og kommunikasjon», og «Teknologi- og industrifag». Empirien er et resultat av deltakernes oppfatninger og min deltakelse under fokusgruppeintervjuene, og sammen har vi konstruert kunnskap. Dette er en sosialkonstruktivistisk retning, som er en fortolkende forståelsesform. Materialet er analysert og tolket gjennom en abduktiv tilnærming.
Denne masteroppgaven viser at ledere, lærere, og elever spesielt, oppfatter praktisk og virkelighetsnær opplæring som engasjerende og at det gir godt læringsutbytte. Funn fra studien viser at elevene er mer tilbøyelige til å huske fagstoff når de har utforsket og utført noe i praksis. Dette ses i sammenheng med at elevene er aktive og skaper kunnskap selv. Samhandling og kommunikasjon står sentralt i læringsprosessen, fordi det setter i gang refleksjon som er en viktig komponent for å danne kunnskap. Dette virker også å være vesentlig for å kunne anvende kunnskap i nye og ukjente sammenhenger. Denne måten å lære på står i motsetning til elevenes oppfatning av ren teoriundervisning, hvor de må tilegne seg informasjon som er bearbeidet og formidlet av andre. Dette fører til at de blir mer passive og husker mindre av det de har gått gjennom. For å lære må elevene dermed skape kunnskap selv ved å aktivisere seg gjennom tanker, ord og praktisk utførelse.
Samtidig er det en del barrierer som hindrer bruk av praktisk og virkelighetsnær opplæring. Tidsfaktoren peker seg ut i så måte. Ved praktiske oppgaver i fellesfag får elevene så kort tid til rådighet at de må kopiere tekst fra boka. De får ikke bearbeidet fagstoffet selv og de opplever at de lærer lite. Lærere på sin side velger bort praktisk og virkelighetsnær opplæring, fordi de rekker å komme gjennom mer fagstoff ved teorigjennomgang i klasserom. Årsaker til manglende tid kan dreie seg om eksisterende strukturer i skolen. Det kan også handle om kunnskapssyn, eller at ansatte ikke har kapasitet og sterk nok tro på opplæringsformen til å endre på innarbeidede rutiner og metoder. Konsekvensen av dette er at elevene ikke får øvd på ferdigheter i praktiske og virkelighetsnære situasjoner. Dermed mister de mulighet til å utforske og reflektere, som står sentralt for å utvikle dybdelæring. Derfor bør ledere i skolen rette fokus mot praktisk og virkelighetsnær opplæring og gjøre noe for å komme over barrierene. Dette kan handle om omstruktureringer og ledelse av læreres læring. I denne studien har både elever, lærere og ledere vist at de har erfaringer som kan deles med fellesskapet. Elevene har sterke meninger omkring egen læring og hva som skal til for å få bedre læringsutbytte. Deres erfaringer kan være nyttige og elevene kan være ressurser i utvikling av skolen. I den forbindelse kan skolen benytte samskapt læring hvor elevene deltar sammen med det profesjonelle læringsfellesskapet. Dette er en organisasjonsutviklingsprosess hvor alle deltakerne setter mål, utforsker og utvikler kunnskap sammen. Det er en demokratisk fremgangsmåte hvor alle føler at noe står på spill og har egeninteresse av å delta.
Den samskapte læringen kan sammenlignes med elevenes utforskende læringsprosess, med aktiv deltakelse i og utenfor klasserom, hvor elever samhandler med hverandre, lærere og andre voksne. På samme måte kan det profesjonelle læringsfellesskapet samhandle med hverandre, elever og aktører i samfunnslivet. Dette kan bidra til å redusere skillet mellom skole, samfunns- og arbeidsliv. Dette kan være vesentlig i dagens kunnskapssamfunn hvor det er behov for høy utdanning med evne til å tenke både kreativt og abstrakt. Det er mindre automatiserte yrker, hvilket krever at fremtidens arbeidskraft må ha evner til å samhandle for å komme fram til løsninger. I så måte kan samhandling og utforskende kunnskapingsprosesser i skolen bidra til å løfte elevenes kompetanse. Målet må være å bygge en kultur for samhandling og kunnskaping på alle nivåer i skolen, og på tvers av næringer, slik at elevene blir bedre forberedt til utfordringer de vil møte fremtidens samfunns- og arbeidsliv. | |
| dc.description.abstract | This master's thesis is about practical education in upper secondary school. I have worked with this form of education for many years as a teacher at "Media and communication" and want to explore this way of conducting education, because I see that practical education gives meaning and desire to learn for many students. Students create knowledge. They make experiences and learn what works and what does not. In many cases, the form of work involves collaboration with external clients. The students then put in extra effort because the media products are to be shown to an audience or used by the customer.
Following the introduction of the updated national curriculum (LK20), this form of work has now received support in legislation. The introductory part of the curriculum emphasises that knowledge can be used in a practical context in all subjects. In-depth learning has been given a central place, which means that students must be able to apply knowledge in new and unknown contexts. This will have an impact on how the school organises learning in all educational programs, not just vocational subjects and practical educational programs. At the same time, my experience is that there are various obstacles and contextual conditions that make practical education difficult to implement. This study will convey students', teachers' and leaders' perceptions of practical education, thus providing knowledge that can be a starting point for developing the school towards becoming more practical. I have arrived at the following overriding research question:
How can experiences with practical and realistic education have an impact on the management of development work in schools?
I have chosen qualitative research and focus group interviews. The participants are leaders from the school’s formal leadership group, as well as students and teachers from the educational programs «Study specialisation», «Media and communication», and «Technology and industry». The empirical data is a result of the participants’ perceptions and my participation during the focus group interviews, and together we have constructed knowledge. This is a social constructivist direction, which is an interpretive form of understanding. The material is analysed and interpreted through an abductive approach.
This master thesis shows that leaders, teachers, and especially students, perceive practical education as engaging and provide good learning outcomes. Findings from the study show that students are more likely to remember subject matter when they have explored and done something in practice. This is seen in connection with the students being active and creating knowledge themselves. Interaction and communication are central to the learning process, because it initiates reflection which is an important component in forming knowledge. This also seems to be essential for being able to apply knowledge in new and unknown contexts. This way of learning is in contrast to the students’ perception of purely theoretical teaching, where they have to acquire information that has been processed and conveyed by others. This causes them to become more passive and they do not remember as much of what they have been through. In order to learn, students must thus create knowledge themselves by activating themselves through thoughts, words and practical execution.
At the same time, the students experience that there is little use of practical assignments in subjects. There are a number of barriers. Time is a particular issue. In the case of practical assignments, the students say that they are given such a short time that they have to copy text from the book and are not allowed to process the subject material themselves. This means that they do not experience learning outcomes. Teachers, on the other hand, opt out of practical education, because they believe they can be more efficient by going through theory in the classroom. The feeling of lack of time may be connected to existing structures in the school. It can also be about views of knowledge, or defense mechanisms in employees who do not have the capacity or strong enough faith in practical education to change established routines and methods. The consequence of this is that the students do not get to practice skills in practical and realistic situations. Therefore, school leaders should focus on practical education and do something to overcome the barriers. This can be about restructuring and managing teachers' learning. In this study, students, teachers and leaders have shown that they have experiences that can be shared with the community. The students have strong opinions about their own learning and what it takes to get better learning outcomes. Their experiences can be useful and students can be resources in the development of the school. The school can use co-created learning where the students participate together with the professional learning community. This is an organisational development process where all participants set goals, explore and develop knowledge together. It is a democratic approach where everyone feels that something is at stake and has a vested interest in participating.
The co-created learning can be compared to the students exploratory learning process, in activity inside and outside the classroom, where they cooperate with each other, teachers and other adults. In the same way the professional community can cooperate with each other, students and other actors in community life. This can reduce the gap between school, community- and working life. This can be significantly in today’s society of knowledge, with need for high education and ability to use creativity and abstraction. There is less automated professions, which requires that the future labor need ability to cooperate to make solutions. In that way cooperation and exploratory inquiries in school, can rise the students competence. The aim of this must be to build a culture for cooperation and inquiry in all levels at school, across trades, so the students become better prepared for challenges in future community- and working life. | |
