Det finnes ikke vanskelige barn, men barn som har det vanskelig

Abstract

Den norske skolen består av et stort elevmangfold, der alle barn har ulike evner og forutsetninger for faglig og sosial læring og utvikling. Blant disse barna finner man de utrygge barna, som kan defineres som barn som kommer inn i skolen med en utrygghet som følge av utrygg tilknytning til sine foreldre. Å være utrygg kan føre til en rekke negative konsekvenser både faglig og sosialt, og hvordan disse barna blir møtt på skolen er helt sentralt for deres muligheter for utvikling. Lærer-elev-relasjonen kan ansees som en nøkkelfaktor i det møtet.

Med bakgrunn i det, er følgende problemstilling valgt for å belyse temaet: «hvordan kan lærere i skolen jobbe med relasjonsbygging i møte med utrygge barn?»

Det teoretiske rammeverket for oppgaven består av definisjoner av sentrale begrep, tidligere forskning på feltet, både nasjonalt og internasjonalt, i tillegg til en redegjørelse av teoretiske perspektiver som belyser problemstillingen. Bronfenbrenners bioøkologiske modell er valgt som grunnteori for oppgaven, og sees i lys av lærerens kompetanse og spesialpedagogisk arbeid i møte med utrygge barn.

Med bakgrunn i valgt problemstilling, er det kvalitativ metode med fenomenologi som forskningsdesign som er valgt, plassert innenfor den sosialkonstruktivistiske grenen av vitenskapsteorien. Tre lærere med relevant erfaring ble intervjuet ved bruk av semistrukturert intervju, og dette danner oppgavens empiri. Analysen ble gjennomført med utgangspunkt i analyse for fenomenologisk forskningsdesign.

Hovedfunn i oppgaven peker på at det er anerkjennelse og omsorg som kan ansees som det mest grunnleggende i læreres relasjonsbygging til utrygge barn. Videre trekkes lærerens rolle i elevenes læringsmiljø, samt lærerens relasjon til- og samarbeid med hjemmet og kollegiet frem som nøkkelfaktorer. Utfordringer med å få dette til i praksis tematiseres, der det å anse spesialpedagogisk kompetanse som en ressurs for skolen, samt ledelsens ansvar trekkes frem som viktig.

The Norwegian School consists of a large diversity of students, on which all children have different abilities and prerequisites for professional- and social learning and development. Among these children, one can find the unsafe children, defined as children who meet school with an unsafe state of mind, because of their unsafe attachment to their parents. Being unsafe can lead to numerous negative consequences, both social and professional, and it is of great importance how these children are being met in school, to ensure their right of development. The teacher-student-relationship can be viewed as a key factor in this meeting.

Because of that, the selected issue of this master`s thesis is: “how can teachers in school, work to build relationships in the face of unsafe children?”

The theoretical framework for this thesis consists of definition of key concepts, previous research, both national and international, in addition to an explanation of theoretical perspectives that is considered relevant to illuminate the selected issue. Bronfenbrenners bioecological model is chosen as a fundamental theory for the thesis in its entirety, and is understood considering the teacher´s competence and special educational work facing unsafe children.

A qualitative methodology with phenomenology as research design is chosen, based on the selected issue, understood as part of social constructivism within theory of science. Three teachers with relevant experience have been interviewed, using a semi-structured interview guide, which creates the empirical foundation for the thesis. The analysis was completed based on analysis created for phenomenological research design.

Main findings in the thesis points out recognition and caring as fundamental in teachers’ relationship to unsafe children. In addition, the teacher’s role in students learning environment, as well as the teacher´s relation to- and cooperation with the home and the collegiate at school appears crucial. Challenges towards maintaining this in reality is thematized, on which viewing special education competence as a resource for the school, in addition to the responsibility of the leadership, is pointed out as important.