Privat- og personarkiver i en digital samtid

Abstract

Denne masteroppgaven tar opp spørsmål om hvilke konsekvenser digitaliseringen har for vår forståelse av privatarkiv-begrepet. I hvilken grad har digitalisering som samfunnsfenomen ført til at vår tradisjonelle tenkning om privatarkiv kan oppfattes som utdatert? Jeg diskuterer spørsmålene ved å bruke både et teoretisk og empirisk rammeverk. Oppgaven består av fire deler. Først forklarer jeg hovedspørsmålet mitt og dets vitenskapelige bakgrunn og relevant litteratur. Deretter fokuserer jeg på min forskningsmetode og teori. Jeg ser nærmere på min forståelse av begrepet privatarkiv, og jeg undersøker noen nyere, konseptuelle fenomener og aspekter som fellesskapsarkiv, begrepene dokumentasjon, informasjon og data, og forholdet mellom dokumentasjon og talehandlingsteori. For det tredje tar denne oppgaven for seg temaer knyttet til digitalisering og arkiv og nasjonal politikk: Jeg diskuterer flere og ulike spørsmål, som digitaliseringens innvirkning på informasjonsflyten og oss som individer, og begrepene «digital kultur» og vårt digitale selvbilde. Videre diskuterer jeg sentrale elementer i norske myndigheters politikk for privatarkiv i forhold til det kanadiske totalarkiv-begrepet. I den siste og oppsummerende delen av oppgaven slår jeg fast at begrepet privatarkiv har endret seg, og at mange eller de fleste av oss i dag går rundt med sine «privatarkiv i lomma». Min argumentasjon berører to forskjellige, men tett sammenkoblede perspektiver. I snever forstand fungerer smarttelefonene våre som kartotek i og over livene våre, med mengder av informasjon om oss og livene våre samlet på ett sted. I et bredere perspektiv har digitalisering som samfunnsfenomen fått betydelig innvirkning på hele samfunnet vårt, fra hvordan vi utfører oppgaver i hverdagen, til hvordan vi presenterer oss selv gjennom sosiale medier og i tillegg i etableringen av en større variasjon eller bredde av «nye» typer arkiver, arkivinstitusjoner og arkivpraksiser. Arkivpolitikken norske myndigheter fører kan ikke sies å ha blitt fornyet i samme tempo, selv om det praktiske samarbeidet innenfor feltet er formalisert og utvidet.

This master's thesis raises questions about the consequences of digitalization for our understanding of the concept of private archives. To what extent has digitalization as a societal phenomenon led to our traditional thinking about private archives being perceived as outdated? I discuss the questions using a combined theoretical and empirical framework. The thesis consists of four parts. First, I explain my main research question and its scholarly background and relevant literature. Next, I focus upon my research method and theory. I look more closely at my understanding of the concept of private archives, and I examine some recent, conceptual phenomena and aspects such as community archives, the concepts of documentation, information and data, and the relationship between documentation and speech act theory. Thirdly, this thesis deals with issues concerning digitalization and archives and national politics: I discuss several and different questions, such as the impact of digitalization on the flow of information and us as individuals, and the concepts of "digital culture" and our digital self-image. Furthermore, I discuss central elements in the Norwegian governments’ policy for private archives in comparison to the Canadian concept of “total archives”. In the last and summarizing part of the thesis, I state that the concept of private archives has changed, and that many or most of us today walk around with our "private archives in our pockets". My argument touches upon two different, however closely connected perspectives. In a narrow sense, our smartphones serve as indexes of our lives, with loads of information about us and our lives gathered in one place. In a broader perspective, digitalization as a societal phenomenon has had a profound impact on the whole of our society, from how we perform tasks in everyday life, to how we present ourselves through social media and, as well, in the establishment of a greater variety or breadth of “new” types of archives, archival institutions and archival practices. The archival policy pursued by Norwegian authorities cannot be said to have been renewed at the same pace, even though the practical co-operation within the field has been formalized and broadened.