Tidsvitner som historieformidlere: En kvalitativ studie i å undervise om 22.juli som direkte berørt lærer

Abstract

Formålet med denne masteroppgaven er å undersøke ut ifra et samfunnsfagdidaktisk perspektiv hvordan det er å undervise om 22. juli som direkte berørt. På bakgrunn av dette er følgende problemstilling fastsatt: Minne og historie: å undervise om 22. juli som direkte berørt lærer.

Den metodologiske tilnærmingen ligger innen et krysningspunkt mellom historie og sosiologi. Fire berørte lærere av ulik grad er intervjuet med det semistrukturerte intervjuet som bakteppe. Den teoretiske forankringen vil være Maurice Halbwachs minneteori, Jürgen Habermas sin offentlighetsteori, undervisning i vanskelig historie, historiebevissthet og hvilken funksjon tidsvitner kan ha i historieformidling. Oppgaven gjøre rede for hva som har vært det dominerende narrativet om 22. juli; kjærlighetsnarrativet.

Lærerne ønsker å bruke sin personlige historie og minner i undervisningen så lenge de føler seg komfortable med elevene og så dersom de føler elevene vil få et læringsutbytte av å høre personlige innganger. Alle informantene har prøvd å bruke sin personlige berettelse i undervisningssammenheng, og opplever at elevene møter 22. juli på en annen måte enn dersom de ikke forteller at de er personlig berørte. Samtidig har noen opplevd at elever har blitt emosjonelt overveldet i møte med deres berettelse, og at dette stenger for kritisk refleksjon og evne til å ta til seg kunnskap. Derfor er det kanskje nødvendig å finne balansegangen mellom den personlige og kollektive historien i undervisningen. De har reflektert rundt hvordan deres individuelle minne skiller seg fra den kollektive historien, og de har kommet med kritikk til hvordan den kollektive historien er skissert. De setter søkelys på at den kollektive historien har vært for lite nyansert, og at kjærlighetsnarrativet har sperret for refleksjoner og innsikter som kanskje burde oppstå i kjølvannet av et terrorangrep. Lærerne har pekt ut tendenser til at den kollektive bevisstheten knyttet til 22. juli nå er i endring, og peker på avstand til angrepet som en mulig årsak. Ved bruk av tidsvitner i undervisningen er det viktig å være klar over, og reflektere over, at tidsvitneberettelser er subjektive historier om hva som har skjedd. Dette kan det være lurt å poengtere ovenfor elevene ved bruk av tidsvitner i undervisningen.

This master's thesis discusses how personally affected teachers reflect on their individual and the collective memory of the terror attack on July 22. 2011. The methodological approach is at a crossroads between history and sociology. A total of four teachers affected in varying degrees have taken part in the study. The theoretical foundation will be Maurice Halbwachs´memory theory, Jürgen Habermas' theory of publicity, the teaching of complicated history, historical awareness and what function witnesses can have in disseminating history. The study will also examine the dominant national narrative of July 22, which is the love narrative. The teachers want to use their personal history and past memories for teaching purposes, on the two conditions that they feel comfortable with the students, and they feel the students will gain beneficial knowledge. All the informants have tried to use their personal stories in a teaching context and the general experience that the students engaged on July 22 differently than if they do not say they are personally affected. Among the teachers in the thesis, some have expressed concern about students who become overwhelmed by the topic of 22. July. The main concern is that it will block the students' critical reflection and ability to absorb knowledge about the topic. Therefore, it may be necessary to find the balance between personal and collective history, when teaching about a subject as sensitive as 22. July. They have reflected on how their individual memory differs from the collective history and have criticised it. They shed light on the fact that the collective story has been too little nuanced and that the love narrative has blocked reflections and insights that should arise in the wake of a terrorist attack. The teachers have pointed out tendencies that the collective consciousness associated with July 22 is now changing and theorise to the distance to the attack as a possible cause. An important observation when using witnesses in teaching, is that is necessary to be aware of, and reflect that, the witnesses' stories are subjective and personal stories about the past. It might be beneficial to inform the students beforehand when using witnesses for teaching purposes.