Rishøis realisme - En litterær analyse av Ingvild H. Rishøis novelle "Vi kan ikke hjelpe alle", med vekt på realisme og forvaltning av novellesjangeren

Abstract

I denne bacheloroppgaven har jeg gjennomført en analyse av Ingvild H. Rishøis novelle «Vi kan ikke hjelpe alle», utgitt i 2014. Fokuset ligger på hvordan forfatteren benytter seg av realismen som et litterært virkemiddel, og hva som blir effekten av dette. Videre undersøkes det hvorvidt novellens kjennetegn er i tråd med tradisjonelle sjangerkonvensjoner, eller om Rishøi på noen måte revitaliserer novellesjangeren. Metoden for analysen er Annemette Hejlsteds (2016) analyseskjema for noveller, og mine hovedfunn innebærer at Rishøis detaljrikdom trekker leseren inn i det fiktive universet, hvilket kan føre til en opphøyet medfølelse for karakterene og deres historie. Jeg velger å trekke linjer til Amalie Skram og hennes liknende måte å skape et detaljpreget og realistisk fiktivt univers, preget av det virkelige livs ubehag og utfordringer. Rishøi omtales i denne oppgaven som en nyrealistisk novelleforfatter, grunnet hennes moderne innhold, realistiske skrivemåte og mangel på en stor og omveltende begivenhet. Arbeidet med novellen har gitt meg innsikt i at Rishøis novelle egner seg godt til arbeid i skolesammenheng, da den kan være med på å gjøre elevene bevisst på sosiale forskjeller i Norge.

In this thesis, I have conducted an analysis of the short story “Vi kan ikke hjelpe alle”, published by Ingvild H. Rishøi in 2014. I focus on how the author uses realism as a literary device, and the effect of this realism. Furthermore, I research whether the short story is classical in its form and content, or if Rishøi revitalizes the genre in any way. Annemette Hejlsted’s analysis form for short stories has formed the method for the analysis. The most important findings are that the level of detail and realism in this short story, incorporates the reader into the fictional universe, which in extension makes it easier for the reader to feel sympathy for the characters and their story. In my analysis, Rishøi is compared to Amalie Skram, who uses her realism to create a universe which encompasses the struggles and discomfort of the real world. I classify Rishøi as a neorealistic short story author, due to her modern content, realistical way of writing and the lack of a life altering event. This analysis has given me an insight that Rishøi’s short stories could be used to help students become aware of the social differences in Norway.