Embodied Communication in Language Learning - Norwegian Pupils' Experiences with Drama as an Approach in the EFL Primary Classroom

Abstract

Formålet med denne masteroppgaven er å utforske hvordan elever på barneskolen opplever å delta i drama aktiviteter i engelskfaget, i tillegg til å se på hvordan det påvirker dems muntlige deltakelse og kommunikasjon. Innenfor sosiokulturell læringsteori og kroppslig læring, ble et prosjekt gjennomført over tre uker i to klasser, på et 6 trinn og et 7 trinn. Målet med prosjekter har vært å se på muntlig kommunikativ kompetanse i engelskfaget, hvor tilnærmingen har vært å bruke kreative og spontane dramaaktiviteter. Forskingen er utformet som en kvalitativ aksjonsforskning, og datasamlingen består av semistrukturerte gruppeintervju med elever, observasjoner og refleksjonslogger skrevet av forskeren. Oppgaven ønsker å bidra til det engelskdidaktiske fagfeltet ved å forske på hvordan lærere kan bruke drama aktiviteter for å oppnå læring på flere nivåer. Ikke bare konkluderer oppgaven med at drama er en verdifull tilnærming i engelskklasserommet, den bidrar også med forslag til aktiviteter som lærere kan inkorporere i deres undervisning om man ønsker å teste ut drama. Funnene i studien indikerte at elevene opplevde drama som en morsom og meningsfull måte å lære språk på. Elevene opplevde også at det føltes lettere å snakke høyt under aktivitetene, ved å redusere fremmedspråklig angst. Videre skapte drama en følelse av økt samhold. Implikasjoner for undervisning er diskutert mot slutten. I konklusjonen vurderes implikasjoner for undervisningspraksis, som hvordan drama ofte krever tilstrekkelig fysisk plass, og hvordan lærere ikke bør føle seg begrenset av sin manglende kjennskap til drama dersom de ønsker å prøve denne tilnærmingen.

This master’s thesis aims to investigate how pupils in primary school experience taking part in drama activities in the English subject and how it affects their oral participation and communication. Within the paradigm of two pedagogical theories, which are sociocultural theory and embodied pedagogy, a project was conducted over a period of three weeks in a 6th and 7th-grade classroom. The goal of the project was to focus on oral communicative competence in the English subject, where creative and spontaneous drama activities was the approach used. The method employed is a qualitative action research approach, and the data were collected through semi-structured group interviews with pupils, observations, and reflection logs written by the researcher. This study aims to contribute to the field of English didactics concerning how English teachers can make use of drama activities to achieve a range of learning possibilities. Not only does it conclude that drama is a beneficial approach to use in the English as a foreign language classroom, but it also provides suggestions for activities teachers can incorporate if wanting to use drama. The findings of the study indicate that the pupils perceived drama as a fun and meaningful way to learn a language. The pupils also experienced a feeling of it being easier to speak out loud during the activities, thus reducing foreign language anxiety. Further, drama was found to create a sense of togetherness. In the conclusion, the implications for teaching practice are addressed, such as how drama frequently demands adequate physical space, and how teachers should not feel limited by their lack of familiarity with drama if they wish to try this approach.