When Two Become One: The Unorthodox Pairing of Realism and Romance in Thomas Hardy's A Pair of Blue Eyes

Abstract

Hører romantikk og realisme sammen? Den viktorianske romanforfatteren og lyrikeren Thomas Hardy utforsker dette i flere av sine litterære verk, blant annet i en av sine første romaner: A Pair of Blue Eyes. Noen kritikere mener at romanen fremstiller forfatterens evne til å sammenstille motstridende elementer på en bemerkelsesverdig artistisk måte (Schweik 87), mens andre hevder at romanens tvetydige natur i form av disse motstridende elementene er en svakhet (Taylor 34). Fortellingen er en blanding av det realistiske og det romantiske. Leseren følger en kjærlighetshistorie om hovedpersonen og hennes to kavalerer som ender med hennes død. Karakterene befinner seg også ofte i omstendigheter som fungerer som frempek på skjebnene deres. Formålet med denne oppgaven er å vurdere Hardys sammenstilling av motsetninger i form av karakterer og tilfeldigheter, samt argumentere for at det er kun ved å blande disse sjangrene at skildringen av menneskeliv blir mest realistisk.

Do romance and realism go together? The Victorian poet-turned-novelist Thomas Hardy experiments with this relationship in a range of his literary compositions, not least in one of his earlier works: A Pair of Blue Eyes. Some critics believe the novel displays his ability to “juxtapose deliberately mismatched elements in remarkably artful ways” (Schweik 87), whereas others maintain it has a “patchwork quality” (Taylor 34) as the ambiguous nature of the novel—whether it is romantic or realistic—acts as a limitation rather than a strength. The story is indeed built on unorthodox pairings: we follow a love story featuring the heroine and her two suitors which does not end happily-ever-after, but rather with her demise; the characters are also consistently placed in circumstances that foreshadow their futures, which some readers may interpret as Hardy’s take on life’s little ironies, but many will consider to be an unrealistic portrayal of it. After contextualizing the meaning of romance and realism, this thesis will consider Hardy’s juxtaposition of opposites in terms of characters and coincidences, and argue that it is only be mixing both genres that human experience can be depicted at its realest.