Identitäts- und Erinnerungsarbeit in Natascha Wodins Sie kam aus Mariupol (2017) und Irgendwo in diesem Dunkel (2018) – Eine Analyse.

Abstract

Den tyske forfatteren Natascha Wodin har russisk-ukrainsk opphav og beskriver i sine selvbiografiske verk Sie kam aus Mariupol (2017) og Irgendwo in diesem Dunkel (2018) den vanskelige oppveksten som barn av russiske tvangsarbeidere i Tyskland og en omfattende søken etter den ukjente familiehistorien. Til sammen utgjør disse bøkene et komplekst identitets- og minnearbeid, og jeg arbeider med et kontruksjonsperspektiv på den litterære teksten, hvor jeg ser på litteraturen som en del av den kulturelle og sosiologiske dynamikken. I dette arbeidet undersøker jeg hvordan Wodin fremstiller søket etter svar angående moren og til dels farens fortid, gjennom fortellerens voksne og barnlige perspektiv. Analysen gjennomføres som en formbevisst nærlesning av bøkene, med en tekstlig tolkning av Wodins pågående selvfortolkning og identitetsforståelse. For å belyse identitetstematikken benytter jeg meg av begreper og forståelsesmåter fra blant annet Jean Phinneys identitetsteori, og jeg setter spesielt søkelys på hvordan Wodin gjennom det tekstlige fremstiller sin egen oppfatning og utvikling av den etniske og nasjonale identiteten. Fra et erindringsperspektiv undersøker jeg hvordan Wodin skriver tvangsarbeidernes historie gjennom sin egen familiehistorie, og ser med hensikt til dette spesielt på Wodins fremstilling av historisk trauma som strekker seg over generasjoner gjennom de familiære relasjonsbåndene.

The German author Natascha Wodin has Russian-Ukrainian origins and describes the difficult upbringing as a child of Russian forced laborers in Germany in her autobiographical works Sie kam aus Mariupol (2017) and Irgendwo in diesem Dunkel (2018). Together, these works make up a complex identity- and memory work, and I apply a constructive perspective on the literary text, where I look at the literature as part of the cultural and sociological dynamics. In this work, I examine how Wodin presents the search for answers regarding the mother and partly the father's past, through the narrators perspective as adult and child. The analysis is conducted as a form-conscious close reading of the books, with a textual interpretation of Wodin's ongoing self-interpretation and understanding of identity. To shed light on the issue of identity, I use concepts and ways of understanding from Jean Phinney's identity theory, and I place special focus on how Wodin through the text presents her own perception and development of the ethnic and national identity. From a memory perspective, I examine how Wodin writes the history of forced laborers through her own family history and look in particular at Wodin's portrayal of historical trauma that spans through generations through the family ties.