Minnestedenes smertefulle kulturarv: en samtidsarkeologisk komparativ analyse av utvalgte minnesteder og utstillinger i Norge
Abstract
I dag finner vi flere minnesteder, minnesmerker og monumenter over hele verden for å hedre, hylle eller reflektere over noe eller noen som har påvirket kulturarven vår på en eller annen måte. Et gjennomgående tema for slike minnesmerker, er ofte krigsrelaterte hendelser som har satt sine spor i historien vår. Andre verdenskrigs krigsminner, materielle levninger, fangeleirer og andre ruiner, finnes fortsatt i landskapet i dag, og formidles på ulike måter gjennom disse krigsminnene. På en annen side, er ikke dette det eneste vi har i dag av det vi kaller for smertefull kulturarv. 22. juli 2011 er noe vi alle nordmenn kjenner til, som har satt dype spor i den norske kulturarven, og har vært med på å bidra til å styrke dette begrepet. Etter hendelsene, dukket spontane minnesteder opp. Teamet for denne oppgaven er hvordan dette blir formidlet hos et utvalgt av minnesteder i Norge, og hva dette vil si for begrepet smertefull kulturarv og formidlingen av det.
Minnestedene jeg har valgt ut har som mål å formidle temaet, gjennom deres utstillinger. Målet med denne oppgaven var å se nærmere på ulike måter å formidle smertefull kulturarv på, og gjennom en komparativ analyse som er basert på en fenomenologisk tilnærming av utvalgte utstillinger. Minnestedene som er valgt ut for denne oppgaven, er Falstadsenteret, Stiftelsen Arkivet, Grinimuseet, HL-senteret og 22. juli-senteret. Flesteparten av disse har andre verdenskrig som historisk bakgrunn, mens 22. juli-senteret handler om det jeg vil kalle for «nyere tids» smertefull kulturarv.
Studien omfatter en gjennomgåing av blant annet hvilke virkemidler slik som tekstformidling, fotografier, videointervjuer og hvordan andre estetiske valg er med på å påvirke formidlingen i utstillingene. I tillegg, bruker jeg minnestedene i seg selv, som en del av analysen og hvordan disse fremstilles for offentligheten og publikum. Resultatene har bidratt til en bedre forståelse av den smertefulle kulturarven og dens konsept, og hvordan fremstillingen og formidlingen blir gjort hos de utvalgte minnestedene. Today, we find several memorial sites and monuments around the world to either honor, pay tribute or to reflect on something or someone what has influenced our cultural heritage in one way or another. A recurring theme for such memorials is often war-related events that have left their marks on our history. World War II and their material remains, war memorials, POW camps and other material ruins, that still exist in our landscape today, and are disseminated in various ways through these exact material culture. On the other hand, this is not the only thing we have in our heritage, that we call painful heritage. July 22nd, 2011, is a day we all Norwegians know well about, which had left deep traces in the Norwegian cultural heritage, and have contributed to strengthen the concept of painful heritage in Norway. After these events, spontaneous memorial sites appeared all over the country. This master thesis is about how painful heritage is communicated through a selected number of memorial sites in Norway, and what this means for the concepts of painful heritage and the dissemination of it.
My goals for this master thesis are to take a closer look at the different ways on how painful heritage is communicated though the chosen memorial sites. Through a comparative analysis that is based on a phenomenological approach on the selected exhibitions that I have used in this thesis, I want to take a closer look on how the painful heritage looks for the viewers, and how they receive the information. The memorial sites that I have chosen for this thesis, is The Falstad Centre, Arkivet Peach and Human Rights Centre, Grini museum, The Norwegian Center for Holocaust and Minority Studies and 22 July Centre. Most of these have a World War II as theme, while July 22 center is about what I would call “recent” painful heritage.
The study includes a review of what kind of tools that are used in such as text, photographs, video interviews and how other aesthetic choices contribute to the influencing the dissemination in the exhibitions. In addition, I use the memorial sites themselves as part of the analysis, and how these are presenters to the public. The results have contributed to a better understanding on painful heritage, and how the presentations and disseminations is done at the chosen memorial sites in this thesis.