Den moderne gotikken

Abstract

Teksten ser på hvordan billedhugger Stinius Fredriksen forholdte seg til det gotiske formspråk, med inspirasjoner fra Reims-katedralens vestfrontskulptur og Nidarosdomens gjenlevende middelalderskulptur, uten å gi opp sin egen tids formspråk. Hvor inspirasjonen ga motiv og form, ga han de sitt eget utrykk. Teksten ser også på hvordan Fredriksen snakket om Reims-katedralen med stor entusiasme. I tekstens neste del ser vi på hvordan Vigeland beskriver sitt eget forhold til sitt arbeid ved Nidarosdomen, samt hva ulike forfattere skrev om Fredriksen og Nidarosdomens skulpturarbeid. Her leser vi at Brenna krediterer Fredriksen og hans kollega Schiøll som definerende for den norske sene nygotikken, men at denne positive holdningen ikke var universelt delt av alle. Mørstads tekst på Schiøll avslører en negativ holdning til Schiølls arbeid ved Nidarosdomen, og snakket om bundne mandat. Derimot så vi at denne kritikken ikke begrenser seg til Schiøll, men også det øvrige arbeidet. Avslutningsvis ser vi teksten at billedhuggerne selv ikke følte det gotiske formspråket som noen tvangstrøye, og at de følte det var mulig å smelte inn sin egen stil i arbeidet.

The text looks at how sculptor Stinius Fredriksen approached the gothic form, being inspired by both the Reims Cathedral and Nidarosdomens west front sculpture as inspirations. He did this without giving up his own form. Where the inspiration provided the form, he gave the sculpture his own expression. The text also looks at the enthusiasm which Fredriksen showed when speaking about the Reims cathedral. The next part of the text looks at how Vigeland views his own work at Nidarosdomen, together with how other authors wrote about Fredriksen and the sculpture at Nidarosdomen. Brenna credits Fredriksen and his colleague Schiøll for creating the late Norwegian neogothic style. This is not a universally held opinion and we see how Mørstad instead criticize Schiøll and the other sculptors work, saying that they were working with restricting mandates. In the closing parts of the text we see that the sculptors themselves don’t look at the gothic form as a restriction, and that they were able to combine their style in with the gothic.