Den Europeiske Union sitt ansvar til å hjelpe u-land med å gjennomføre klimatiltak, og gi økonomisk støtte i krisetider

Abstract

Denne oppgaven omhandler vesten sitt ansvar for å hjelpe ulike u-land med å gjennomføre klimatiltak, og også bistå når naturkatastrofer treffer som vil tvinge mennesker på flukt og i økonomiske kriser. Grunnet Europa sin tidligere historie, og hvordan kontinentet har tjent opp den store rikdommen de har, og klart å bli verdensledere på, så burde skjevfordelingen av ressurser komme u-land i favør. Dersom alle ressursene EU har tjent seg rik på forble innand landene de fikk de ifra, så hadde det vært mulig at u-landene hadde vært sterke nok stater i dag til å kunne stå alene i en slik kamp klimakrisen vil bli. Men dette er ikke realiteten, og derfor burde EU anerkjenner den sterke skeivfordelingen de har lagd på et globalt plan, og ikke snu ryggen når landene de tjente seg rik på roper om hjelp. Klimaklubber som plan kan være glimrende for å legge økonomisk press på ulike stater som ellers stiller seg negativ til endring, eller ikke tror på nødvendigheten til å endre seg. Men i dette tilfelle så vil det være nasjoner som må lede veien, og kravene til å lede er for vanskelige. Alle veiene peker mot at EU burde være de som leder verden inn i et grønt skifte, men hvem er de til å peke på andre nasjoner og hevde at de ikke er perfekte. Kloden holder på å koke, og det trengs tydelig at politikere fra alle deler av verden tar dette seriøst, ikke bare gjennom ord, men også gjennom handling.

This paper deals with the wests responsibility to help various developing countries implement climate measures, and also to assist when natural disasters strike that will force people to flee, and also aid in economic crises. Due to Europe's past history, and how the continent has earned the great wealth it has, and managed to become world leaders, the unequal distribution of resources should benefit developing countries. If all the resources the EU has earned rich in remained within the countries they received them from, then it would have been possible that the developing countries would have been strong enough states today to be able to stand alone in such a battle as the climate crisis. But this is not the reality, and therefore the EU should recognize the strong skewed distribution they have created on a global level, and not turn their backs when the countries help them become rich calls for help. Climate clubs as a plan can be excellent for putting financial pressure on various states that are otherwise negative about change, or do not believe in the need to change. But in this case, it will be nations that must lead the way, and the requirements to lead are too difficult. All the roads point to the EU being the ones leading the world into a green change, but who are they to point to other nations and claim that they are not perfect. The globe is boiling, and it is clearly needed that politicians from all parts of the world need to take this seriously, not only through words, but also through action.