| dc.description.abstract | Oppgavens hensikt er å drøfte om recoverytenkningen kan ha betydning i det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge. Siden dette er en teoristudie er det tatt utgangspunkt i eksisterende litteratur og forskning om recovery. Teorigrunnlaget for oppgaven er Shneidmans (1985) teori om psykisk smerte og teorien om selvmord og selvmordsatferd som kommunikasjon (Qvortrup, 1999; Fleischer, 2000; Knizek & Hjelmeland, 2007). I tillegg analyseres de to dokumentene som nå er styrende for selvmordsforebyggingen i Norge, Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (Sosial- og helsedirektoratet, 2008) og Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014-2017 (Helsedirektoratet, 2014a), for å se om recoverytenkningen implisitt kan være til stede i disse. Drøftingen viser at en biomedisinsk tilnærming til selvmord og selvmordsforebygging ikke er tilstrekkelig, og at sentrale recoveryaspekter kan ha betydning for at vi forstår den psykiske smerten og meningen som ligger bak selvmordsatferd. I tillegg vil et recoveryperspektiv ha betydning for måten vi møter suicidale mennesker på. Det vil si som unike personer som blir påvirket av relasjoner og omgivelser, som personer som trenger håp, og også frihet til å ta egne valg. Videre får det betydning for maktbalansen mellom fagfolk og brukere – den levde ekspertisen er like viktig som fagfolks ekspertise. Dette får igjen betydning for selvmordsforskningen. Konklusjonen er at recoverytenkningen kan ha betydning for det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge. For at recoverytenkningen skal implementeres er det imidlertid avgjørende å høre de levde erfaringene fra mennesker som er eller har vært suicidale, slik at også den ekspertisen blir en del av kunnskapsgrunnlaget. | nb_NO |
