"Trygt å dø på sykehjem?" - En kvalitativ studie av sykepleieres erfaringer med Liverpool Care Pathway i norske sykehjem

Abstract

Introduksjon: I tiden fremover er det ventet at det vil bli flere døende pasienter med sammensatte sykdommer og lidelser som kommunehelsetjenesten vil få ansvar for. Samtidig viser framskrivninger av arbeidsmarkedet en akkumulert underdekning av de største utdanningsgruppene i omsorgssektoren på om lag 55 000 årsverk i 2030. Helsemyndighetene kjenner utfordringsbildet godt, og mye er også blitt gjort for å integrere og oppruste pleie og omsorg ved livets slutt. Litteraturen peker derimot på at lite er gjort i kommunehelsetjenesten, og sykehjemmene – hvor den største andelen døende pasienter er. Det siste tiåret er det imidlertid blitt innført en evidensbasert tiltaksplan, Liverpool Care Pathway (LCP), til døende pasienter som skal bidra til å kvalitetssikre pleie og omsorg ved livets slutt. Per i dag er 262 sykehjem registrerte «brukere» av tiltaksplanen i Norge. Tiltaksplanen beskrives som unik, i det at samme plan, kan brukes til døende pasienter, uavhengig av diagnose og alder. Tiltaksplanen er lite kjent i offentligheten, og det er heller ikke gjennomført noe forskning på effekt eller bruk av planen i den norske konteksten. Hensikten med studien er derfor å få kunnskap om sykepleieutøvelsen i tilknytning til bruk av Liverpool Care Pathway i norske sykehjem. Metode: Det er gjennomført individuelle, semistrukturerte intervju med 11 sykepleiere fra henholdsvis 8 ulike sykehjemsinstitusjoner som er registrerte «brukere» av tiltaksplanen. Datamaterialet er blitt analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultat: Datamaterialet viser at sykepleierne har ulike erfaringer med hvor godt implementert LCP er på avdelingene. Tre av avdelingene har hatt utfordringer når det gjelder å få alle sykepleierne på avdelingene til å bruke verktøyet, hvor en av disse også har avsluttet bruken av LCP. Det ble funnet seks faktorer som ser ut til å ha kunnet påvirke den generelle implementeringsprosessen. Datamaterialet viser også at sykepleierne erfarer at LCP bidrar til å kvalitetssikre den individuelle praksisutøvelsen, og at LCP derav blir et hjelpemiddel for å utøve forsvarlig helsehjelp. I tilknytning til dette ble det også her funnet seks faktorer som sykepleierne opplever har bidratt til denne kvalitetssikringen. De samlede funnene viser derimot at det er en del uklarheter eller mangler i selve innholdet i tiltaksplanen, og som har medført en del misforståelser og uenigheter innad i avdelingene. Konklusjon: De sentrale funnene viser at når både det faglige, etiske og juridiske aspektet blir ivaretatt i relasjon til LCP – synes tiltaksplanen å være et forsvarlig verktøy som kvalitetssikrer den individuelle profesjonsutøvelsen. Dette vil i så måte kunne ha stor betydning for å imøtekomme utfordringene som vi står overfor når det gjelder pleie og omsorg ved livets slutt.