Care at a distance and ideals of closeness. Childcare in Ukrainian transnational families

Abstract

Sammendrag

Hva er god omsorg for barn? Kan foreldre gi omsorg til sine barn selv om de er adskilt av tusenvis av kilometer og landegrenser som vanskelig lar seg krysse uten de nødvendige dokumentene? Hvordan forholder storsamfunnet seg til at barn forlates i hjemlandet av foreldre som reiser utenlands for å tjene penger?

Dette er spørsmål jeg forsøker å besvare i min doktoravhandling, ved å ta utgangspunkt i oppfatninger, praksiser og diskurser om avstandsomsorg i ukrainske familier, der en eller begge foreldrene bor og jobber utenlands i flere år uten å kunne reise hjem til sine barn.

Forventninger til hva som er god barneomsorg og hvordan den bør utøves er kulturelt, historisk og sosialt betinget. Empirisk forskning fra land med omfattende arbeidsmigrasjon viser at avstandsomsorg tolkes og oppleves forskjellig i ulike kulturelle kontekster. For eksempel er det å overlate barn til andre omsorgspersoner når foreldre reiser ut for å finne arbeid ofte sosialt akseptert i karibiske, latin-amerikanske og vest-afrikanske samfunn. Andre steder, slik som i Øst-Europa, er foreldres migrasjon og avstandsomsorg omtalt i mer negative termer. Med andre ord, hvordan avstandsomsorg blir oppfattet og erfart av migrantforeldrene, barna som blir igjen og storsamfunnet rundt dem er ikke gitt.

Basert på en kvalitativ tilnærming med bruk av flere metoder, deriblant tekstanalyse av ukrainske barns stiler og feltarbeid blant ukrainske arbeidsmigranter i Spania, undersøker jeg disse problemstillingene fra ulike perspektiv. Sentralt i analysen er et skille mellom omsorg som forutsetter fysisk nærhet og omsorg som oppfyllelse av barns materielle behov. Dette skillet ligger til grunn for hvordan avstandsomsorg blir forstått og erfart av både de unge stilforfatterne og migrantforeldrene jeg intervjuet i Spania, og ikke minst hvordan fenomenet blir omtalt i den offentlige diskursen.

I den offentlige diskursen, preget av post-sovjetiske idealer om fysisk nærhet i foreldreomsorg og familieliv, blir avstandsomsorg framstilt som et moralsk sammenbrudd, uforenlig med oppfatninger av god omsorg og en lykkelig barndom. Dette kommer tydelig til syne ved at barn av arbeidsmigranter gjerne omtales som 'sosialt foreldreløse' i avisartikler og akademiske publikasjoner, hvilket betyr at arbeidsmigrasjon likestilles med å gjøre sine egne barn foreldreløse.

Barna og migrantene framstiller imidlertid de to formene for omsorg som uforenlige for mange ukrainere, hvilket resulterer i et 'omsorgsdilemma' for foreldrene. Om du bor sammen med barna i Ukraina, har du ikke råd til å gi dem utdanning. Velger du derimot å finne arbeid i utlandet, må du skilles fra barna i en lengre periode. For foreldrene er altså arbeidsmigrasjon en investering i barnas velferd og fremtid. Samtidig framhever de at foreldres nærhetsomsorg kan erstattes på en tilfredsstillende måte av andre omsorgspersoner, gjerne besteforeldre.

Summary:

What is good care for children? Can parents provide care for their children even if they are separated by thousands of kilometers and borders that are difficult to cross without the necessary documents? How does society relate to the fact that children are left in their home country by parents who travel abroad to earn money?

These are questions I will try to answer in my dissertation by exploring notions, practices and discourses about 'care at a distance' in Ukrainian families, where one or both parents live and work abroad for several years without being able to travel home to see their children.

Expectations of what constitutes good childcare and how it should be carried out are culturally, historically and socially conditioned. Empirical research from countries with extensive labour migration shows that childcare provided across a distance is experienced and interpreted differently in different cultural contexts. For example, leaving children to other caregivers when parents travel to find work is often socially accepted in Caribbean, Latin American, and West African societies. Elsewhere, such as in Eastern Europe, parental migration and childcare at a distance are discussed in more negative terms. In other words, how childcare at a distance is perceived and judged by migrants, the children who are left behind and the larger society around them is not a given.

Based on a qualitative approach using several methods, including text analysis of Ukrainian children's personal texts and fieldwork among Ukrainian labour migrants in Spain, I have examined these issues from different perspectives. Central to the analysis is a distinction between childcare that presupposes physical presence and childcare as fulfillment of children's material needs. This distinction shapes how childcare at a distance is experienced and perceived by both the children and the migrant parents I interviewed in Spain, and not least how the phenomenon is discussed in the public discourse.

In the public discourse, characterized by post-Soviet ideals of physical closeness in parental care and family life, childcare at a distance is presented as a moral breakdown, incompatible with ideas of good childcare and a happy childhood. This is clearly illustrated by the fact that children of labour migrants are often referred to as 'social orphans' in newspaper articles and academic publications, which means that labour migration is equated with orphaning one's child.

Conversely, the children and migrant parents present the two forms of childcare as incompatible for many Ukrainians, resulting in a 'care dilemma' for parents. If you live together with your children in Ukraine, you cannot afford to give them an education and provide for their basic needs. If you choose to find work abroad, you will have to be separated from your children for a longer period. For these parents, labour migration is an investment in their children's welfare and future. At the same time, they emphasize that the parents' daily care in proximity can be substituted in a satisfactory way by other caregivers, preferably grandparents.