Kollegaveiledning i gruppe - "å lære å lære sammen"

Abstract

Som pedagog og i arbeidet med mennesker blir man aldri ferdig utlært, og dette gjelder også for trafikklærere. Våre erfaringer og vår tolkning av det vi ser er subjektive ifølge Inger Ulleberg (2018), og dette gjør at vi alle sitter på vår egen kunnskap og erfaring som vi har opparbeidet oss gjennom oppvekst, de sosiale kretser vi har vært i, det utdanningsløpet vi har vært gjennom og det vi arbeider med. Det som er hensikten med studien er å finne ut om kollegaveiledning i gruppe (Ulleberg, 2018) kan bidra til å gjøre kunnskapen til hver enkelt mer tilgjengelig, og dermed utvikle lærernes techne, episteme og fronesis (Aristotle, 2014). I denne oppgaven studerer vi om kollegaveiledning i gruppe kan være med å gjøre trafikkskolen til en lærende organisasjon (Senge, 1999). Problemstillingen vår er følgende; Hvordan kan kollegaveiledning i gruppe som systematisk arbeidsform medvirke til å utvikle lærende trafikkskoler?

Dette er en kvalitativ undersøkelse med 6 informanter, hvor alle er trafikklærere ansatt hos Wright trafikkskole i Trøndelag. Vi har valgt å lede og observere en samling med kollegaveiledning i gruppe, og gjennomført individuelle intervju med deltakerne i etterkant, og mener å ha fått mer utfyllende funn ved å kombinere disse to metodene. Den teoretiske retningen vår er sosialkonstruksjonistisk (Vygotsky, 1978; Argyris & Schön, 1996; Jha, 2012), og metodologien er fenomenologi (Fejes og Thornberg, 2019). Dette fordi vi ønsker å se på fenomenet kollegaveiledning i gruppe, og har vært opptatt av deltakernes subjektive opplevelse. I analysen av observasjonen kom vi frem til noen temaer som vi ønsket å vite mer om gjennom intervjuer, og etter intervjuene startet vi analyseprosessen med å redusere datamengden gjennom både induktive og deduktive koder (Johannessen et al., 2016).

Sentrale funn vi har etter analyse, presentasjon av funn og drøfting viser oss at kollegaveiledning i gruppe oppfattes som veldig motiverende for deltakerne, og at potensialet for å lære av hverandre gjennom prosessen er til stede. Arbeidsformen kan også være medvirkende til at flere av trafikklærerens og faglig leders plikter oppfylles. Vi ser også at kollegaveiledning i gruppe kan være ett av flere verktøy som kan brukes for å skape en lærende organisasjon fordi vi har funnet at det kan føre til personlig mestring, at en blir bevisst sine og organisasjonens mentale modeller, at en skaper en felles visjon og det kan føre til gruppelæring. Basert på vår studie ser vi behov for videre forskning som strekker seg over tid, slik at en kan se langtidseffekten en arbeidsmetode som kollegaveiledning i gruppe gir for både organisasjonen og de deltakende. Vår studie har bare avdekket en liten del, men kan bidra til ytterlige kunnskap om hvor viktige slike metoder som kollegaveiledning i gruppe kan være, både for enkeltindividet, og for organisasjonen på veien til å bli en lærende organisasjon.

As educators, working with people, one never stops learning. This is also true for driving instructors. According to Inger Ulleberg (2018), our experiences, and our interpretations of what we see, are subjective. We all have knowledge and experience based on our childhood, our social circle, the education we have had and the work we do. The purpose of this study, is to find whether group peer guidance (Ulleberg, 2018) can contribute to making the knowledge of each individual more accessible, thus developing the educators’ techne, episteme and phronesis (Aristotle, 2014). We will also explore whether group peer guidance can contribute to make driving schools a learning organization (Senge, 1999).

Our thesis question is as follows: How can group peer guidance as a systematic method of work contribute to develop driving schools into learning organizations?

This is a qualitative study with six informants, all of which are working at Wright driving school in Trøndelag. We have chosen to lead and observe a group during a peer guidance session, and we have conducted individual interviews with the participants. We strongly believe that by combining these two methods, our findings are more extensive. Our theoretical direction is social constructionist (Argyris & Schön, 1996; Jha, 2012; Vygotsky, 1978) and our methodology is phenomenology (Fejes & Thornberg, 2019). This was chosen because we wished to look at group peer guidance as a phenomenon, and at the participants’ subjective experience. In the analysis of the observations we found subjects we wanted to explore further through interviews. After the interviews we started the analytical process of reducing the amount of data we had gathered through both inductive and deductive coding (Johannessen et al., 2016). Our findings through analysis, presentation and discussion, show group peer guidance is considered very motivating for each participant, and that there is a big potential of learning from each other throughout the process. This work form can also contribute to the fulfilment of the duties of both the driving instructor and the academic director. Beyond that, we see group peer guidance as one of multiple tools that can be used to develop a learning institution. We found the method can lead to both personal growth, increasing awareness of the company’s mental models, creating a common vision and learning as a group. Based on our study, we see a need for further research to uncover the long-term effects group peer guidance can have on both the organisation and the participants. Our study covers only a small part of this field, but can contribute to further knowledge on how important this method can be for both the individual and the organization on its way to becoming a learning organization.