Hva har fremmet og hemmet implementeringen av videokonsultasjoner ved St. Olavs hospital? En analyse av to brukerundersøkelser blant behandlere

Abstract

Da corona pandemien traff Norge i mars økte bruken av video- og telefonkonsultasjoner kraftig ved St. Olavs hospital. Mange behandlere hadde frem til da liten eller ingen erfaring med å bruke videokonsultasjoner. I denne masteroppgaven vil jeg undersøke hva har vært fremmere og hemmere for implementeringen, basert på analyse av data fra to brukerundersøkelser blant behandlere, og som var initiert på bakgrunn i denne masteroppgaven. Det ble i alt gjennomført to spørreundersøkelser med nesten identiske spørsmål, en i uke 19 og en i uke 48. Den ble sent ut til alle behandlere som hadde gjennomført minst en video- eller telefonkonsultasjon omtrent tre måneder forut. Svarprosenten var på henholdsvis 48 % i første undersøkelse og 33 % i den siste. Resultater fra undersøkelsene viser at St. Olavs hospital har i lyktes med mye når det gjelder å implementere videokonsultasjoner. Det er relativt høy grad av tilfredshet ved bruk av Skype for Business som verktøy og majoriteten av behandlere har lite problemer med det tekniske. Støtte til gjennomføringen av videokonsultasjoner som kamera, headset, PC oppleves for de fleste behandlere som god og det var en tydelig forbedring i mangel på utstyr fra april til desember. Resultatene fra undersøkelsene viser at det er variasjon mellom klinikkene på flere områder. Psykiatri og rus har i stor grad tatt videokonsultasjoner i bruk, mens de somatiske klinikker «henger etter» og i mye større grad bruker telefonkonsultasjoner. Når det gjelder tilfredshet med videokonsultasjoner er den generelt høy. Det er ingen stor variasjon mellom somatikk og psykiatri/rus og kun 10 % er mindre fornøyd. Derimot er tilfredsheten med telefonkonsultasjoner betydelig høyere i somatikken enn i psykiatri/rus. En relativt stor andel oppgir at telefonkonsultasjoner er enklere og raskere å bruke enn video og dette er mest uttalt for behandlere i somatikken. Når det gjelder hvilke tiltak som generelt vil kunne bidra til å øke bruken av videokonsultasjoner generelt, var det som scoret høyest «et sterkere kunnskapsgrunnlag om effekten i pasientgruppen». Deretter kommer «bedre opplæring i Skype for Business for pasienter» og «bedre teknisk løsning for video». Men også «mer tid til å finne pasienter det passer for», «bedre intern planlegging» og at «videokonsultasjoner blir en del av de standardiserte pasientforløpene» fikk relativ høy score. Det kan synes som om de ulike behandlernes arbeidshverdag ikke er hensynstatt tilstrekkelig under implementeringen. En bør derfor i det videre arbeidet se på den situasjonelle koordineringen i større grad på seksjon og avdelingsnivå, dersom målet er å dreie flere telefonkonsultasjoner over på video. Det synes også som det noe forbedringspotensial i forhold til å gi teknisk støtte og opplæring av pasienter. Det er også et behov for et sterkere kunnskapsgrunnlag om effekten i pasientgruppen. Videokonsultasjoner bør integreres i de standardiserte pasientforløpene med kunnskapsgrunnlag om effekt for pasientgruppen som utgangspunkt. Ut i fra undersøkelsene er det lite som tydet på endringsmotstand i organisasjonen og majoriteten av behandlerne var tilfreds med sine videokonsultasjoner. En stor svakhet med undersøkelsene er den relativt lave svarprosenten og at behandlere som ikke hadde brukt verken telefon- eller videokonsultasjoner i perioden forut ble ekskludert.

When the corona pandemic hit Norway in March, the use of video and telephone consultations increased sharply at St. Olav's hospital. Until then, many health care workers had little or no experience with using video consultations. In this master's thesis I will investigate what has been promoted and inhibited for the implementation, based on analysis of data from two user surveys among health care workers, and which was initiated on the basis of this master's thesis. A total of two surveys were conducted with almost identical questions, one in week 19 and one in week 48. It was sent out to all health care workers who had completed at least one video or telephone consultation about three months before. The response rate was 48% in the first survey and 33% in the last. Results from the surveys show that St. Olav's hospital has succeeded in a lot when it comes to implementing video consultations. There is a relatively high degree of satisfaction when using Skype for Business as a tool and the majority of health care worker have little technical problems. Support for the implementation of video consultations such as camera, headset, PC is perceived by most health care workers as good and there was a clear improvement in the lack of equipment from April to December. The results from the surveys show that there is variation between the clinics in several areas. Clinics as psychiatry and substance abuse have largely used video consultations, while the somatic clinics "lag behind" and to a much greater extent use telephone consultations. When it comes to satisfaction with video consultations, it is generally high. There is no great variation between somatic clinics and psychiatry /substance abuse. Only 10% overall are less satisfied. On the other hand, satisfaction with telephone consultations is significantly higher in somatic clinics than in psychiatry /substance abuse. A relatively large proportion state that telephone consultations are easier and faster to use than video and this is most pronounced for health care workers in somatic clinics. With regard to which measures will generally be able to contribute to increasing the use of video consultations in general, the highest score was «a stronger knowledge about the effect in the patient group». Then comes "better training in Skype for Business for patients “and "better technical solution for video". But also "more time to find patients it suits", "better internal planning" and that "video consultations become part of the standardized patient care pathways" received relatively high scores. It may seem as if the working days of the various health care workers have not been sufficiently taken into account during the implementation. In the further work, one should therefore look at the situational coordination to a greater extent at section and department level, if the goal is to turn several telephone consultations over to video. It also seems that there is some potential for improvement in relation to providing technical support and training of patients. There is also a need for a stronger evidence about the effect in the patient group. Video consultations should be integrated into the standardized patient care pathways with a evidence based approach on the effect for the patient group as a starting point. Based on the surveys, there is little indication of resistance in the organization and the majority of the health care workers were satisfied with their video consultations. A major weakness with the surveys is the relatively low response rate and the fact that health care workers who had not used either telephone or video consultations in the previous period were exclude.