``Oppvekst, migrasjon og familieliv i Norge`` En kvalitativ studie av filippinske mødres erfaringer.

Abstract

Ifølge Statistisk sentralbyrå bodde det i 2019 litt over 22 000 personer fra Filippinene i Norge. Cirka 75 % av disse er kvinner, og flesteparten er gift med norske menn. Studier har vist at det ikke er uvanlig å bli utsatt for vold og overgrep i sin nye familie, og mange blir værende i et voldelig ekteskap i redsel for å bli sendt ut av landet (Huitfeldt & Kvali, 2004). Få studier har derimot hatt fokus på kvinnenes tolkning av oppvekstsituasjon i hjemlandet og sammenheng med nåtidig situasjon og relasjon til ektefelle. Heller ikke har de særlig undersøkt kvinnenes opplevelse av mor-barn-relasjonen, det være egne eller stebarn. Formålet med denne studien er å utforske betydning av egen oppvekst for livskvalitet, migrasjon og familieliv i Norge blant filippinske kvinner som er gift med norske menn og bosatt i Norge. Studien retter fokuset mot mødrenes subjektive opplevelser av hvilke faktorer som har påvirket deres psykisk velvære og livskvalitet både i hjemlandet og i Norge. Studien er særlig opptatt av hvordan kvinnene beskriver sin relasjon til ektefelle og barna i familien. Studien tar utgangspunktet i relevant faglitteratur knyttet til livskvalitet, ulike perspektiver knyttet til migrasjon, psykisk helse, verdighet, mestring, traumeteori og salutogenese. Studien er kvalitativ og er basert på semistrukturerte dybdeintervju av 9 filippinske kvinner i alderen 24-50 år som er bosatt i Norge og har norsk ektemann. Datamaterialet er basert på fenomenologisk analyse og Malteruds systematiske tekstkondensering. Resultatene viser til 4 kodegrupper (hovedtema) med dertilhørende subgrupper (undertema). Disse er livskvalitet i oppveksten, migrasjon, forholdet til ektefellen og forholdet til barna. Studien fant at kvinnene har opplevd betydelig stress på grunn av fattigdom, vold og omsorgssvikt. Emosjonelt fravær hos foreldre trekkes frem som særlig vanskelig. Individuell frihet samt økonomisk trygghet gjorde at de migrerte til Norge De fant imidlertid at subjektiv livskvalitet ikke samvarierte med høyrere økonomisk trygghet. De fortalte om konfliktfylte ekteskap og opplevde manglende likestilling, og de hadde relasjonelle vansker knyttet til barn, både egne og stebarn. Det kan se ut til at det emosjonelle fraværet som de selv opplevde til sine foreldre i oppveksten, er noe de selv strever med i forhold til barna. Videre rapporterte de om manglende integrering, og tilla ektefellen stort ansvar for dette. Kvinnene etterspurte informasjon om rettigheter og plikter i Norge, og de etterlyste oppfølging og bistand i forhold til sine samlivs- og familieproblemer. Alle fortalte at de holdt ut vanskelige ekteskap fordi de var redde for å bli fratatt oppholdstillatelsen eller bli meldt til barnevernet. Funnene viser at kvinnene strever med å kjenne seg fullt integrert i Norge, og de strever i sine nære relasjoner. Årsaker til dette blir drøftet i diskusjonsdelen. Det kan virke som at norske myndigheter i større grad må ta inn over seg at disse kvinnene kan trenge en tettere og lengrevarende oppfølging, og at denne må starte like etter ankomst til Norge.

In 2019 about 22,000 Filipinos lived in Norway. 75% of these are women, and most are married to Norwegian men. Studies have shown that it is not uncommon to be exposed to violence and abuse in one's new family, and many remain in a violent marriage because of fear of being sent out of the country (Huitfeldt & Kvali, 2004). Few studies, on the other hand, have focused on women's interpretation of the upbringing situation in the home country, and the relation to the current life situation. Nor have they particularly examined the women's experience of the mother-child relationship, be it their own or stepchildren. The purpose of this study is to explore the significance of one's own upbringing for quality of life, migration and family life in Norway among Filipino women who are married to Norwegian men and live in Norway. The study focuses on the mothers' subjective experiences of the factors that have affected their mental well-being and quality of life, both in their home country and in Norway. The study is particularly concerned with how women describe their relationship with their spouse and children in the family. The study is based on relevant literature related to quality of life, different perspectives related to migration, mental health, dignity, coping, trauma theory and salutogenesis. The study is qualitative and is based on semi-structured in-depth interviews of 9 Filipino women aged 24-50 who live in Norway and have a Norwegian husband. The data material is based on phenomenological analysis and Malterud's systematic text condensation. The results refer to 4 code groups (main themes) with associated subgroups (sub themes). These are quality of life in adolescence, migration, the relationship with the spouse and the relationship with the children. The study found that women have experienced significant stress due to poverty, violence and neglect. Emotional absence from parents is seen as particularly difficult. Individual freedom and financial security motivated migration to Norway. However, they found that subjective quality of life did not correlate with higher economic security. They reported high conflict in marriage, experienced inequality, and they had relational difficulties to own children and stepchildren. It may seem that the emotional absence that they themselves experienced during childhood, is prevalent in relation with family children. Furthermore, they reported a lack of integration, and hold the spouse mainly responsible for this. The women requested information about rights and obligations in Norway, and they called for follow-up and assistance in relation to their marital and family problems. All said that they endured in difficult marriages because they were afraid of being deprived of their residence permit or being reported to the child welfare service. The findings show that women strive to feel fully integrated in Norway, and they strive in their close relationships. Reasons for this are discussed. It may seem that the Norwegian authorities must realize that these women may need a closer and long-term follow-up than aniticipated.