Fremtidens transportsystem - økosystemsamarbeid for mer bærekrafitige byer og bedre tjenester for brukerne av mobilitetsløsninger

Abstract

Byområder må legge til rette for at den stadig økende befolkningen foretar transportvalg som ikke øker klimagassutslippene i regionen. Den økende urbane befolkningen kombinert med krav om klimagassreduksjon på den ene siden og digitalisering som muliggjører for en rekke nye aktører innen ikke-motorisert transport på den andre medfører at byenes transportsystemer nå befinner seg i et vannskille. Formålet med denne avhandlingen er å besvare hvordan kollektivbestillere og ulike myndighetsnivåer bør legge til rette for at de overordnede strategiske planene innen klimagassreduksjon og datadeling kan overføres til praktisk virkelighet. Avhandlingens forskningsspørsmål spenner fra en enkeltaktør via samarbeidet mellom kollektivbestillerne og deres eiere til hvilke implikasjoner funnene vil ha for politisk nivå:

FS 1: Hvilken rolle bør Ruter ta for å imøtekomme brukernes forventninger? FS 2: Hvordan bør transporttilbydere og ulike myndighetsnivåer sikre samarbeid for å nå strategiske mål? FS 3: Hvilken rolle bør det offentlige ta for å legge til rette for deling av data?

For å besvare avhandlingens forskningsspørsmål ble det utviklet en analysemodell som kombinerte nettverksanalyse og økosystemkartlegging. De fenomenene som blir belyst i avhandlingen er nye. Dette har medført at det både har blitt benyttet ulike teoretiske perspektiver samt kombinert metode med dybdeintervjuer og relativt omfattende dokument- og litteraturstudier. Disse har avdekket et relativt komplekst nettverk av aktører innen transportsektoren. De empiriske funnene avdekker at det er motivasjoner og barrierer forbundet med samarbeid innen helhetlige transporttjenester. Det er en sterk dreining mot offentlig kontroll av transporttilbudet i byene som har en sterk klimaagenda. Studien viser at det er behov for å kombinere reguleringer og delt teknologisk infrastruktur med å åpne økosystemet opp for en rekke nye aktører som tilbyr tjenester og bistår brukerne i transportvalg for en helhetlig reise. Studien viser videre at det er krevende å dele data i praksis og at myndighetene i svært liten grad har benyttet seg av muligheten til å stille krav om datadeling til den næringsaktiviteten som skjer på oppdrag eller konsesjon fra det offentlige. Funnene i avhandlingen viser at uten lovregulering for deling av samferdselsdata fra alle aktørene innen mobilitetstjenester, er det lite som tilsier at større mengder data vil deles.

Urban areas must allow for their ever-growing population to make choices in transport that do not increase local climate gas emissions. The growing urban population combined with demands on climate gas emission reduction on the one hand, and digitalisation which permits for a range of new agents in non-motorised transport on the other have together led urban transport systems to a crossroad. The purpose of this thesis is to answer how concession givers and different levels of government should allow for overarching strategic planning within climate gas reduction and sharing of data to be transferred to a practical reality. The research questions span from a single agent in the co-operation between concession givers and their owners to which implications our findings will have on a political level:

RQ 1: Which role should the Greater Oslo Region transportation operator Ruter assume to meet the expectations of users? RQ 2: How should transportation providers and other government levels ensure co-operation to reach strategic goals? RQ 3: Which role should the public sector assume to facilitate for the sharing of data?

To answer these research questions, we developed an analysis model that merged network analysis with ecosystem mapping. There has been done little to no research on the phenomena we shed light on in this thesis. We have therefore used both different theoretical perspectives as well as combining methodology with in-depth interviews and encompassing document- and literary studies. These have revealed a relatively complex network of agents within the transportation sector. The empirical findings expose motivations and barriers associated with co-operation in complete transportation services. There is a strong tendency towards public control of the transport services in cities with an ambitious climate action agenda. Our study reveals the need to combine regulations and shared technological infrastructure with opening the ecosystem to a range of new agents who offer services and aid users in the choice of transport for a complete travel. Furthermore, the study shows the difficulty of sharing data in practise and that government bodies have to a very small degree taken advantage of the possibility to require data sharing in concession contracts. The findings of the thesis show that there are few reasons for more data sharing if there is no regulation of transportation data from all agents in mobility services.