Muligheter og utfordringer knyttet til kompetanseoverføring mellom havnæringer

Abstract

De tre tradisjonelle havnæringene petroleum, maritim næring og sjømatnæringen, står for en betydelig andel av norsk verdiskaping. Den totale verdiskapingen i disse næringene ble estimert til 760 milliarder kroner i 2014, hvilket utgjorde 37 prosent av næringslivets totale verdiskaping samme år. Felles for næringene er at de er utviklet i nært samspill med forskning og kunnskapsbasert forvaltning. En fellesnevner for utviklingen av de norske havnæringene har vært tett samarbeid og overføring av kunnskap og kompetanse mellom næringene. Potensialet for synergier mellom havnæringene er stort, og for å oppnå dette må man systematisere og øke overføringen av ideer og teknologi mellom dem. Gjennom intervju av en gruppe informanter med bred kompetanse i flere av havnæringene, er det sett på hvordan kunnskap og kompetanse kan overføres mellom de ulike havnæringer, og hvilke barrierer som må overvinnes. Et metodisk rammeverk som er relatert til disse utfordringene er benyttet. Undersøkelsen som er gjennomført er i hovedsak relevant for små og mellomstore kompetansebedrifter som kommer fra de maritime næringer som ønsker å tilby sin kompetanse til havbruksnæringen. Ved å koble teori utviklet for lærende organisasjoner, med et rammeverk for håndtering av kunnskap over barrierer fra aktør A til aktør B, er det skissert en forenklet vei til suksessfull kompetanseoverføring. Analyse av informantenes bidrag peker på tre utfordringer som må overvinnes: 1. Unngå «kunnskapens forbannelse». Dette er den enkleste terskelen å krysse og den baserer seg på å gjøre en god egeninnsats i forhold til å forstå utfordringene til bransjen som skal motta kunnskapen. Dermed unngår man å presse kunnskap på den mottagende part uten forståelse for hvilke utfordringer kunnskapen skal bidra til å løse. 2. Øk demonstrerbarheten av kunnskapen. Ved å øke demonstrerbarheten av egen tjeneste og på den måten gjøre det enklere for mottaker å se nytten, vil dette i betydelig grad øke hastigheten på kunnskapsoverføring (Zander og Kogut, 1995; Kane 2010). 3. Bruk gode fasilitatorer. Dette kan være å etablere klynger på tvers av næringene, og aller helst finne en brobygger med stor respekt hos begge næringer. Har brobyggeren også en geografisk tilhørighet i nærhet av aktør B, vil dette også virke i positiv retning.

The three traditional marine industries petroleum, the maritime industry, and the seafood industry account for a significant proportion of Norwegian value creation. The total value creation in these industries was estimated at NOK 760 billion in 2014, which represented 37 per cent of the business sector's total value creation in the same year. Common to the industries is that they are developed in close interaction with research and knowledge-based management. A common denominator for the development of the Norwegian marine industry has been close cooperation and transfer of knowledge and expertise between the industries. The potential for synergies between the marine industries is great, and in order to achieve this one must systematize and increase the transfer of ideas and technology between the established marine industries. Through an interview by a group of informants with broad competence related to several of the marine industries, it was looked at how knowledge and competence can be transferred between the various marine industries, and what barriers must be overcome. A methodological framework related to these challenges has been used. The survey that has been conducted is mainly relevant to small and medium-sized competence companies that come from the maritime industries who want to offer their expertise to the aquaculture industry. By linking theory developed for learning organizations, with a framework for handling knowledge about barriers from actor A to actor B, a simplified path to successful transfer of skills is outlined. Analysis of informants' contributions points to three challenges that must be overcome: 1. Avoid the "curse of knowledge". This is the easiest threshold to cross and it is based on making a good dedication to understanding the challenges facing the industry that will receive the knowledge. This avoids pushing knowledge on the receiving party without understanding the challenges that knowledge will help to solve. 2. Increase the demonstrability of knowledge. Increasing the demonstrability of self-service and thus making it easier for the recipient to see the benefits will significantly increase the speed of knowledge transfer (Zander and Kogut 1995; Kane 2010). 3. Use good facilitators. This can be to establish clusters across industries, and most preferably find a bridge builder with great respect in both industries. If the bridge builder also has a geographical affinity in the vicinity of actor B, this will also work in a positive direction